Eg må berre innrømme det; eg var eigentleg ganske hagelei i fjor.
Det var ingen særleg grunn til det så vidt eg kan huske, eg huskar berre at hagen gjekk for lut og kaldt vatn, lite nye plantar, lite stell og lite hageglede.
Eg innrømte det ikkje til nokon, mrs. Bouquet som eg kan vere, men når eg no går laus på beda mine ser eg det klart og tydeleg.
Det har gått meir enn eit år sidan sist ei kjærleg hand for over hagen.
Det gror sitronmelisse over alt, den ville ruccolaen har spredd seg ut i plenen med lange strantar, og eg er redd det framleis ligg nokre løkar på loftet.
Men i år skal ræva leggast i andre folde, som bestefaren min ville sagt om han hadde levd.
Eg har fjerna ugras og haustasters på ville vegar, eg har raka plenen og når eg berre kjem attende frå diverse jobbreiser skal eg få kjøpt noko fint å ha på trappa slik at det vert koseleg her.
Så i år er det fare for at du kanskje vil finne meg slik du ser humla ved sidan av her, hardt arbeidande, med rumpa i veret. Det trur eg blir bra!
Et kostelig uttrykk. 😀
Jeg kan også medtilstå (igjen, jeg har nok bekjent også tidligere) at jeg var også skikkelig lei i høst… Og at våronna i år har vært lengre enn vanlig på grunn av det. Men – når man ser sånne nydelige krokuser som dette så kommer man på gli igjen.
Man må ikke sette for store krav til seg selv og ambisjoner til sin hage. Jeg har ligget og luket med krykker grunnet ryggprolaps… 😉
Henger meg på den tilståinga der. Nå er jeg imidlertid i gang, så lenge det varer. Det er ganske deilig 😀