– at ein skal klare å samle mot nok
– at ein skal få stå på eigne bein
– at det skal bli plass nok mentalt og fysisk
– at roa skal senke seg
– at kjensler skal oppstå
– at kjensler skal gå over
– at løfte skal bli haldne
– eller at dei skal bli brotne
– at barna skal kome
– og at dei skal dra
– at nokon kanskje kjem til å kome
– at ein skal bli sett pris på
– at ein skal få gi det ein vil gi
– at svevnen skal ta ein
– at smertene skal bli borte
– at det skal bli stille i huset
– at ein skal kjenne den intense gleda som finst men som ikkje er her heilt enno.
Alt dette kan ein vente på. Eg er lei av å vente. Kva ventar du på?
– at kroppen skal komme i balanse igjen og at jeg skal føle meg HELT som meg selv pånytt
Å kjære … Jeg venter på at sola skal komme, at varmen skal bli for voldsom, at jeg skal finne gummistøvlene jeg har ønska meg lenge nå, at jeg blir lettere, at jeg finner bedre balanse mellom meg selv og livet, at jeg skal forelske meg, men først at jeg møter noen som har potensialet til det, at fryktløsheten vender tilbake, at ensomheten tar mindre plass, og overskuddet tar mer, at venner kommer på besøk, at slekt kommer med vennlighet og inkludering, at jeg får plass på skolen og at jeg klarer være tilstede her og nå og får med meg at sommeren er her, NÅ! … og kan glede meg over det store i det små … Klem på deg!
Jeg venter på sikkerhet. Jeg venter på iver. Jeg venter på sommerfuglene, både de jeg ser i parken, og de noe mer imaginære inni meg.
Jeg har fått katarsis. Nå venter det nye. Det bedre.
Det venter jeg på 🙂
Å – dette var noe som traff!!
Jeg tror jeg også er lei av å vente. Vente på at det er min tur. Plass for meg. Og jeg skjønner at det er jeg som må sette strek. Ta plass. La meg selv få komme til.
Og så venter jeg – i en eller annen forstand – på ro, fri, færre krav, noen timer eller dager da det ikke er så mye jeg må, så mange som trenger meg hele tiden.
(Og før lengtet jeg etter at de var her, at det var noen som trengte meg. Og så kom de… Og livet er fullt og rikt, men hvor ble det av meg… skal jeg alltid vente?)
Og så kan vi ikke bare vente. Tida går. Det er nå som er nå! Tida kommer ikke tilbake.
Jeg lever i positiv og ikke-frustrerende venting for tida. Heldige meg, ser jeg av kommentarene… Jeg venter på at valpen min skal bli åtte uker så jeg kan få ham hjem. Jeg venter på feriegjester – drøssevis, faktisk, og gleder meg stort. Jeg gleder meg til å få oppfylt flere drømmer i sommer, ikke bare firbeinten men bosted, diverse aktiviteter og kanskje muligens også jobbmessig. Og jeg gleder meg til jul fordi jeg snart er halvveis med årets julegaver 😉
Jeg er i grunnen ganske glad. Ekkelt, I know. Men det er sant. Jeg burde kanskje ligge lavt ei stund…
Åneida – det er rett og slett godt å høre at man også kan vente på plussiden. 😉
Eg seier med Jon Fosse: «Nokon kjem til å komme.» Varme tankar frå nord
Det kan høres ut som at du trenger å høre på Ordagrant av Christina Kjellsson. Den er dessverre ikke å finne på Spotify, men jeg kan sende deg en kopi på mail hvis du vil ha. 🙂
Jeg venter på at en del mennesker rundt meg skal skjønne det jeg forsøker å formidle til dem, og omsette kunnskapen i handling.
Jeg venter på lindring.
Og jeg tenker: This too shall pass, hvis ventetiden er veldig kjip.
*klem*