Eit av byens beste konditori er i vinden for tida.
Pascal Dupuy har mista retten til å ha lærlingar, etter at utdanningsetaten har gripe inn. Han skal ha opptrådt ubehøvla mot lærlingane, og nekta dei overtidsbetaling.
At franskmenn har temperament er kanskje ikkje noko nytt, og eg forstår samtidig at unge lærlingar har opplevd det som ubehageleg og stressande å ha ein hissig sjef.
Likevel syns eg det er litt «tidig», som bergenserane seier, at ei anna av skuldingane mot han, som VG sjølvsagt ikkje siterer, for då blir det heile litt mindre saftig, at ein annan ting dei skuldar han for er å ikkje vere til stades. Ein av lærlingane hadde uttalt at vedkommande hadde hatt Pascal til stades i til saman to dagar over to års læretid. Å ha ein hissig og kjeftete sjef kan vel ikkje vere så ille når han nesten aldri er der?
med to svennebrev og en viss erfaring med det å være lærling vil jeg vel si at det uvanlige her er at lærlingene tør å gjøre noe med det. Som lærling er man ofte ganske alene, og opplæringskontorene er ikke alltid like flinke til å følge opp. Om man i tillegg har en kjent sjef, eller en som er vel bevandret i systemet, er det ikke lett å få hjelp. Jeg synes det er kjempebra at saken kommer frem, selv om det sikkert er satt på spissen. Av samme grunn som at ikke alle er egnet til å undervise i skolen bør heller ikke alle håndverkere ha lærlinger.
Jeg synes også det er tøft gjort av dem – altfor mange som er under opplæring i ulike kjøkkenyrker, enten det er kokk, konditor eller servitører, jobber mye gratis og blir utnyttet av mer eller mindre kyniske sjefer. Nå er selvsagt ikke alle slik, det finnes helt sikkert mange hederlige unntak – men det er ingen hemmelighet at restaurantbransjen er tøff. Man må være blant de beste for å hevde seg i konkurransen om kunder som stiller høye krav til det de får servert, og hvis man da er lærlingebedrift er det lett å stlle høyere krav til ungdommene enn det som godt er.
Jeg har også et fagbrev – innen mekaniskefag – og heller ikke der jeg fikk min opplæring var yrkesopplæringskontoret veldig opptatte av hvordan vi som var under opplæring hadde det. Heldigvis jobbet jeg i en stor og seriøs bedrift, men jeg mener kravene til lærlingebedrifter burde være strengere – eller i det minste følges ordentlig opp.
Da kan vi nyte Pascalkakene med god samvittighet 🙂
Eg forsvarer ikkje retten til å kjefte på lærlingar, og dei må sjølvsagt få den hjelpa dei treng for å lære det dei skal, og betalt for jobben dei gjer.
Det er ikkje kakekastinga som ein bør gripe fatt i i denne saka meiner eg, det er kulturen i denne bransjen, som legg opp til rovdrift på lærlingar med ubetalt overtid, manglande planar og kjøkkenbråk. Og så er det eit møte mellom den franske og den norske kulturen. Norske elevar på fransk vidaregåande skule kan fortelje historier som går denne ein høg gang.
Der sa du det godt! 🙂
Det er nok mye kulturforskjeller ute og går her ja! Selv om den franske-norske spiller inn, må jeg jo også si at jeg har reagert på diverse historier fra restaurant-kulturen generelt. Tror nok ikke folk der hadde tatt skade av å senke skuldrene og stemmen littebittegrann. Det er da vel ikke bare de som har stressende yrker, hva med kirurger for eksempel, står de og brøler til anestesilegen under operasjonene?
Men kakene til Pascal er fortsatt supergode, det skal han ha! 😀