Då Kjære gifta seg var eg fattig student, og hadde ikkje råd til så fin gåve. Dei fekk eit lite grafisk trykk som framleis heng i gangen deira. På det står det: De dagene da alt står på hodet er gode dager.
Det siste halvåret har eg hatt mange dagar då livet ikkje har stått på hodet. Å bryte opp frå vande rammer er stritt, og sjølv om det skjedde i fredelege former er det tunge tak på så mange måtar. Eg har mange gongar gitt meg sjølv eit spark bak for å kome i gang med ting, og ofte har eg ikkje ein gong klart å gje meg sjølv sparket som skulle til.
Dette gir seg mellom anna utslag i matstellet. Vi har ikkje ete dårleg mat, men bloggeverdig har den ofte ikkje vore. Eg kjenner på kroppen korleis slike omveltingar gjer at ein får mindre overskot og mindre krefter. Tunge tankar tek overhand, utan at det alltid visest her i bloggen.
Bloggen har blitt fjerna over enkelte lister over matbloggar, heilt på sin plass, sikkert. Dette har nok ikkje vore ein matblogg dei siste månadane, det var vore ein sikkerheitsventil for meg, eit vindauge mot verda som eg kunne få respons og støtte gjennom. Det har eg verkeleg fått, og eg er uendeleg glad for det.
Eg kan ikkje love store framsteg dei næraste månadane heller, eg må berre be om tolmod og oppmuntrande tilrop, så skal eg nok kome på rett kjøl igjen både på eine og andre måten.
Men inkje er så gale at det ei er godt for noko, eg lærer noko om matstell i krise. Det er noko av det som fortast ramlar saman når grunnmuren sviktar. Det er noko å tenke på for dei som skal støtte folk i krise og. Eg kjenner at eg har ei heil bok i magen om dette. Men som sagt: Ha tol med meg, eg kjem tilbake. 🙂
Ville bare takke for en fin blogg! Det er en av de få bloggene jeg er innom jevnlig,- den har duft og smak og jeg kjenner meg så godt igjen i mange av betraktningene dine om livet 🙂
Jeg har også vært igjennom et «vennskapelig» brudd og vet at også slike brudd gjør vondt og krever tid og styrke til å komme videre. Jeg har fått en ekstra påminnelse det siste året, når min eldste elskede datter har slitt med spiseforstyrrelser og mørke dager. Det har krevd ekstra samarbeid og lange samtaler med han som jeg en gang var gift med, og mange påminnelser om det som skjedde den gangen. Ikke bare lett, men på mange måter nyttig også. Har man barn sammen må man forholde seg til hverandre, og da er det best å kunne gjøre det i vennskapelige samarbeidsformer 🙂
Blogg videre om stort og smått! Jeg gleder meg til mer av både mat og duft og annen hverdagsinspirasjon! Varm og solfylt hilsen fra meg!
Kjære deg. Jeg heier på deg, og kommer mer enn gjerne med oppmuntrende tilrop! Det er ikke enkelt å bryte opp fra deler av livet sitt, med alt det nye det innebærer. Been there, og jeg forstår så godt hva du snakker om. En blogg er et slags vindu ut, men det er ikke alltid det vinduet man helst vil bruke for å vise frem det som er tungt. Så midt oppi dette har du jo faktisk klart å skrive små snutter og epistler som er inspirerende og til glede for andre, selv om du nok har rett i at det ikke har vært så mye matprat i det siste. Langt viktigere enn å skrive minneverdig om god mat og andre saker er imidlertid at du selv finner gleden og inspirasjonen igjen, og så får det andre komme etter hvert!
Takk for tankevekkende linjer. Jeg leste tilbake ditt oppbruddsblogginnlegg fra november (?) og ser at her har det vært en krevende vinter etter et bevisst og rolig gjennomtenkt valg. Men slike store valg er stramme skillelinjer i livet og det er før – og etter – og det merkes.
Maten og livet og overskuddet til det kreative og glade i maglagingen henger sammen begge veier. Det kommer tilbake.
Å, kjære deg – du er stadig inspirerende, så det holder, du!
Unn deg å ta den tida det trenger å finne en ny vei. Blogglivet (som det vanlige livet) kan minsann bli litt krevende og stressende i blant. Vi må ikke la oss dupere eller diktere av andres krav og forventninger på denne arenaen (også). Et fristed for meg, håper også for deg. Trenger du å ta det rolig, så gjør du det…
Lykke til med alt 🙂
Vet du vad – för min del får du skriva om precis vad du vill, jag gillar dig i alla fall. Och livet är tyngre ibland, då är det inte riktigt dags att imponera med tjusig mat, snarare vara snäll mot sig själv och inse att man blir mätt av korv också. Så det så. Och blogga om det som ligger närmare till hands, precis som du gör. Stor kram till dig!
Takk, alle dokke gode! :klem:
Oppmuntrende tilrop herfra også, og en klem eller to på kjøpet. 🙂
Og du har helt rett. Dette er det helt grunnleggende, for folk som har det stritt uansentt grunn: Får du i deg ordentlig mat, sover du om natta? Kommer du deg ut i frisk luft. Er svaret nei på en eller flere av disse, er det et dårlig tegn.
Dersom du synes det betyr noe, så kan du gjenoppta matbloggingen når det passer 🙂 Ellers er det fint å blogge om andre ting også?
En stor klem herfra også, med Mjellevind og lilla sand i… Verden er mer enn lister over matblogger; du favner bredere enn det rent kulinariske og det sier mye om deg som person. Jeg syns det er fantastisk at mer av personligheten din skinner gjennom bloggen uten at det noensinne blir for mye eller for nært. Du har en kjempefin balanse, og fortsatt er det jo MASSE mat og gode saker her inne, selv om det er andre ting innimellom. Jeg lar meg stadig inspirere – tilogmed til hagesaker, og du av alle vet hvor langt inne DET sitter hos meg.
Keep up the good work dama, og la dette vinduet være en ventil – for det er det, for flere enn deg… 😀
Det er det samme for meg om du blogger om mat eller parfyme eller musikk eller livet i sin alminnelighet. Inspirerende er du stort sett, likevel, og jeg koser meg med bloggen din, og i alle fall når jeg treffer deg!
Oppmuntrende tilrop og en stor klem herfra også 🙂
For eit fantastisk fint innlegg! Det er jo sånn som dette som gjer bloggen din personlig. Og mykje meir spennande enn ein rein matblogg. 🙂
Min blogg og.. starta som ein strikkeblogg, og er no nokke heilt anna. Kjenner meg og igjen i det du seier om energi i slike alvorlige stunder. For meg tok det lang tid. Og kanskje er eg der litt enda. Små skritt i riktig retning. Holde nesa rette veien. Jepps. 🙂
Kjære deg,
Jeg har selv vært i samme situasjon som deg, og kjenner meg så godt igjen i det du skriver, men min erfaring tilsier at det kommer gode tider etter dårlige tider. Jeg klyper meg i armen hver dag.
Jeg følger bloggen din daglig, og synes den er like interessant enten den inneholder stoff om mat eller ikke. Fortsett å blogge slik du har gjort og slik du føler for, det er vel nettopp derfor du får så god respons som ovenfor.
Ha en fin dag!
Klem, Trine 😉
Sier meg enig med resten av gjengen – mye bedre med varierte innlegg enn bare det ene eller bare det andre. Stor klem! 🙂