Er du kattemenneske eller hundemenneske? På dette punktet er vi menneske delt i to, trur eg.
Eg har vakse opp med katt, og familien min har også hatt hund i mange år, men i sjela er eg nok eit kattemenneske. Tambu, Kissinger, Nancy (ja, kona til Kissinger) og Lurven er kattar som har budd hos oss oppigjennom åra heime på Sunnmøre.
Jorunn og Eirik er også kattemenneske, og dei har skrive denne søte historia om Linus og Ada. Å, eg får lyst på eit hus på landet og to kattar når eg les denne historia. Innekatt vil eg nemleg ikkje ha. Dei er frie dyr som må få streife og finne sitt område. Kva er du, hund eller katt?
Jeg var egentlig innstilt på å motbevise hypotesen din og være begge deler, men i bunn og grunn er jeg nok kattemenneske. Det er noe med elegansen og uforstyrreligheten deres… Men som du selv er inne på; å være kattemenneske er faktisk ikke til hinder for å både ha hund og å elske det. Hund er liksom noe helt annet, og egentlig kan hund og katt nesten ikke sammenlignes, synes jeg. Selv drømmer jeg om å en dag kunne ha begge deler samtidig. Ha en flott søndag!
Vil en dag gjerne ha begge deler samtidig (når man bor deilig landlig til 🙂 ), men har hund nå. En ivrig sak som trenes i spor og søk etter mennesker og det man ellers kan finne på. Også en perfekt turkamerat, egentlig det jeg mest trives med, har ikke behov for kos på sofaen, men selskap på fjellet, det er saker det! 🙂
Helt klart katt… og vi har hus på landet og 2 katter som går fritt ut og inn, men det vet du jo. PS; så har jeg stokkroser i veggen neste år også 🙂
Hund. Men ikkje alle hundar er like elsk, nokre er litt meir «berre ein hund» enn andre. (huff, det var slemt sagt. alle dyr har personlegheit og kjensler!)
Men eg ynskjer meg ein kattunge, sjølv om kattar har ein tendens til å ikkje like meg.
Det blir nok katt, sjølv om eg også syns at hundar er ålreite dyr. Eg likar individualiteten i katten betre enn hundane sin flokkmentalitet. Her vi bur må nok katten vere innekatt, men han ser igrunnen ut til å trivast likevel. Neste gong vi flyttar får vi heller prøve å finne ein plass det er litt trygt å vere ute.
Hund – helt klart! Hunden er menneskets beste venn. Den kan du gjøre ting med, kommunisere med – den responderer. Vår hund er et familliemedlem som vi går tur med, trener med, snakker og leker med – og koser med. Når hunden legger snuten i fanget, og ser på deg med bedende øyne, når den på ulikt vis inviterer til lek eller kos – da er det som å forholde seg til et familiemedlem. Livet med hund er altomgripende – og blir en livsstil, fordi hunden er med på det meste. Katter skjønner jeg ikke. De er for meg ville dyr som aldri kan bli helt tamme. Men pene og elegante er de.
Ja takk begge deler, men siden de to kattene vi har nå er nervøse omplasseringskatter så kan vi ikke ha hund desverre ;( Den ene sterkt misshandlet og redd det meste ,spesielt hunder og mannfolk .
Og javisst kan en kommunisere med kattene, det er kjempe enkelt om en kan knepene det 😉
Mjau fra meg som netopp sendte deg en mail.
Hos meg er det utan tvil katt som er tingen. Hundar har eg aldri hatt noko positivt forhold til med visse unntak.
Vi har alltid hatt katt både der eg vaks opp og etter at eg etablerte min eigen heim og familie. Og at ein kan kommunisere med ein katt er heilt klart, men kattar har klart eigne bestemte meiningar som av og til kan være urokkelege, men slik er deira personleheit og det må ein forholde seg til.
Jeg er vokst opp med katt, men siden jeg var 4 år: HUND! If it ain’t a husky, it’s just a dog 😆
Jeg har vokst opp med hund, og har hund nå. Og selv om jeg stort sett oppfatter meg selv som et hunde-menneske, hender det at jeg ser bort på bikkja som velter seg skamløst i sofaen, og tenker «det hadde vært bedre med beitende geiter i hagen».
Ja, takk, begge deler. Men i mangel av tid til lufteturer, blir det innekatter i hjemmet og klapping av andres bikkjer på gata. Pusene er for øvrig ikke ut til å lide noen nød over å være inne, men nå har de jo selskap i hverandre og massevis av høye hyller hvor de kan ligge og skue utover sitt rike…
Her må jeg altså bare komme med en liten saksopplysning til «Kristin», som sier at hunden «kan du gjøre ting med, kommunisere med – den responderer.» Det gjør i høyeste grad katter også. Men de gjør det på andre og mer subtile måter enn hunder.
Fordi huskatter som Ada og Linus ikke er blitt genmodifisert gjennom århundrer til å bli så menneskekjære (for ikke å si menneskelike) som mulig, slik tilfellet er med hunder og enkelte katteraser, er det i stor grad et «vilt» språk man må lære seg. Men det kan læres, og man kan få kattene til å respondere.
Liksom man kan trene katter om man tar seg bryderiet. Det finnes forøvrig mer enn nok av eksempler på katter som liker å gå tur med menneskene sine. Våre tok liker å henge rundt og være med når sønnen og hans venner leker i nabolaget, for eksempel. Men der setter fysikken en grense: katter er sprintere, ikke langdistanseløpere og vil fort legge seg ned og slappe av.
Katter kan altså være ytterst sosiale og sterkt knyttet til menneskene sine, men det fordrer at menneskene deres legger fra seg endel gamle fordommer om dette ytterst interessante dyret. Som for eksempel den at katter grunnleggende sett ikke bryr seg om folk.
Katten som ligger på min bærbare PC mens jeg skriver dette, og som tydeligvis foretrekker å tilbringe nitti prosent av sin tid mindre i umiddelbar nærhet av menneskene sine, er et levende bevis på det: http://www.flickr.com/photos/eiriknewth/5074257603/ 🙂
Bra innlegg, Erik N! og du uttrykker deg så mye bedre enn meg at jeg nøyer meg med å fortelle at vi har to katter i huset, som jeg til og med styrer facebooksiden til (har hundevenner der!). Den ene er fortsatt så sky at den ikke liker å bli løftet (8 år gammel), men kommer inn fra natten når vi stpr opp, og stiller seg utenfor baderomsdøra for å komme inn og være der mens jeg steller meg om morgenen, en veldig hyggelig (og sosial!) rutine for oss begge (litt perverst sier mannen min.. 🙂
Spørsmålet var; “hund eller katt” – og jeg svarte hund.
– og forklarte hvorfor. Katter er og blir litt “villdyr” for meg. Det skyldes svært dårlige erfaringer med katter fra barndommen, og mitt lynne og mine interesser. Jeg har likevel ingen problemer med å forstå at andre tenker annerledes og kanskje helt motsatt av meg, jeg både kjenner mange kattemennesker og synes det er flott at andre både kommuniserer best med og foretrekker katter.
Men det er bare ikke meg, jeg holder på hund! Hundespråket er det fremmedspråket jeg forstår best, katter både forvirrer meg og gjør meg engstelig. Jeg kan likevel fortelle at selv om jeg alltid har ønsket meg hund, har jeg også vært redd veldig mange hundetyper (erfaringer fra barndommen, om ikke så negative som med katter) – men ubegripelig nok, tross redsel og manglende tro på at jeg selv kunne ha hund, har jeg alltid ønsket at jeg kunne ha hund. Og da ulike hensyn i familien førte til at det ble hund på oss for noen år siden, etter mange og lange overveielser, lærte jeg det språket man må kunne for å kommunisere med hunder, og det har vært til stor berikelse. Vi er ennå litt i den nyforelskede fasen 🙂
Kanskje kunne jeg lære kattespråket også, men jeg har ikke riktig den interessen. Dessuten er ikke katt et alternativ om jeg kunne språket – allergier setter noen begrensninger…
Jeg hadde en gang i tiden undulat. Det var ikke riktig for meg, og heller ikke for undulaten. Det viktigste må vel være at det dyret man skaffer seg får et godt liv, og at vi får et godt liv med dyret – det skal klaffe! Så igjen, det er hund som klaffer for meg 😉
Nyt det dyret du skaffer deg, uansett hva du foretrekker.