LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
– halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem …

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, – dette ene:
Være ventet, – komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo …
Jo, – i grunnen, – tenn den minste.
Se, din hustru, – sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
– og er ennu ikke død.

Gunnar Reiss Andersen, Horisont (1934)