Alternative behandlarar har ein eigen teknikk for å få pasientar som vert betre til å stå fram i media og fortelje om kor flott livet deira er etter at dei fekk hjelp av den aktuelle terapeuten eller det aktuelle naturmiddelet.
Men kvar blir det av dei som fekk behandling, men ikkje vart hjelpte? Det er nok grunn til å tru at det er flest av dei. Denne artikkelen fortel historia til dei som den alternative behandlinga ikkje fungerte for.
Jeg mener at media har et stort ansvar her. De fortsetter stadig å trykke slike «solskinnshistorier» som gir folk falske forhåpninger uten å følge dette opp eller undersøke det nærmere. En av mine pasienter som har en kronisk diagnose leste i et ukeblad om en bekjent med samme lidelse som var blitt frisk etter behandling hos en eller annen kvakksalver. Hun syntes jo det var hyggelig å lese om at vedkommende var så bra, og tok kontakt. Men da var jo vedkommende dårligere enn noen gang, naturligvis. Ukeblad har lang trykketid. Og denne diagnosen har et naturlig svingende forløp.
Og dennne historien er naturligvis ikke enestående.
Jeg møter stadig folk som har vært til diverse terapeuter og fått beskjed om at de har slagg i nyrene, slagg i tarmene, feil med leveren eller gud vet hva. Det er ikke alltid lett å nå fram med budskapet om at dette er det rene sprøyt.
Men akupunktur bruker jeg selv for en del smertetilstander. Det hjelper like bra som tabletter eller kiropraktorbehandling på en del slike ting – har færre bivirkninger og er like godt (eller dårlig) dokumentert. Men det er jo ingen vits i å fortsette i det uendelige hvis man ikke merker bedring etter noen få behandlinger, og å love folk at de skal bli bra er jo rent forkastelig. Men tro kan som kjent flytte fjell.
Uvirksomme behandlinger finnes det nok av. Både innenfor og utenfor anerkjent legekunst. Det er nok flere utenfor enn innenfor på grunn av manglende kontrollregime, men til gjengjeld har nok de innenfor ofte større bivirkninger.
På den ene siden har man «det alternative» – som er vidåpent for nye innfall, og på den andre siden er skolemedisinen som til gjengjeld ofte er så rigid at stål er mykt i forhold.
Hver gang noe nytt avvises bastant tenker jeg på da jorda var flat. Det betyr IKKE det samme som at alle nye ideér er riktige – bare at man nok bør være litt varsom med «blank avvising».
Og – hvor mye av skolemedisinen hjelper «alltid»? Om den skal være en gold standard er den nok bare 5-6 karat, den også. 😉
Hva med alle de som ikke blir friske av norsk skolemedisin?
Har vært inn og ut av sykehus, hos leger og spesialister. Men ble ikke frisk.
Det «alternative» har hjulpet meg. Husk, det vi i Norge kaller alternativt er i andre land skolemedisin. Så alt er relativt!!
Da jeg fødte barn for 20 år siden så de rart på deg om du nevnte akupunktur som smertestillende. I dag så tilbys du akupunktur på flere fødestuer. Da er det kanskje ikke så alternativt lenger da, det ha blitt stuerent!!
Alternativ medisin som virkar blir medisin. Den sluttar å vere alternativ. Akupunktur fungerer på nokre og ikkje på andre. Eg fekk akupunktur under min første fødsel, og merka ingenting. Eg har prøvd akupunktur måt bihulebetennelse, og ingenting skjedde. Venninna mi gjorde det same, og det rann som berre det.
Skilnaden på alternativ medisin og skulemedisin er ikkje at det eine alltid virkar og det andre aldri virkar. Skilnaden er at preparat og behandlingsmetodar basert på skulemedisin har ein dokumentert effekt på ein signifikant andel av dei som har delteke i studiar av metoden, utover placebo-effekten. Det er ikkje relativt.
Den dagen ein «alternativ» metode blir testa og ein påviser dokumentert effekt så blir den teken i bruk for alt det den er verd. Det er ingen som er tent med at fungerande metodar ikkje vert brukt. Problemet er når effekten ikkje er målbar (type sukkerpillar), eller har andre årsaker, type eigenterapi, samtale og omsorg frå alternative terapeutar.