Eg har hamna opp i nokre ammediskusjonar i det siste. Alt går i bølger, seier dei vise, og slik er det også med amming.
Då eg fekk barn i 1996 og 1998 var nok ammeregimet på det strengaste. Det var berre ikkje snakk om å ikkje amme. Mødre som ga barna sine flaske skulle ha ein utruleg god grunn. Dette står i sterk kontrast til det vi som var mødre hadde blitt oppfostra med. Vi var vel meir eller mindre ein heil generasjon som voks opp på sukkervatn (på fødeavdelinga) og morsmjølkserstatning (mme) gjennom heile sekstitalet og første del av syttitalet.
Mi amming vart redda av ei bestemt sjukesøster på nattevakt på Ullevål i februar 1996. «Du må dytte henne innpå puppen», sa ho, og viste med eit fast grep. Det funka. Særleg når eg forsto at væske ut betyr væske inn først, altså at eg måtte drikke rikeleg når eg amma. Ei god sittestilling var også avgjerande, puta i ryggen redda meg, då bøygde eg meg fram, og barnet fekk skikkeleg tak.
Men dei siste åra har eg merka ei annleis stemning. Protestane mot «ammepolitiet» har blitt heftigare, og fleire babyar blir flaskemata enn for nokre år sidan. No er det oppslag i media om at regelverket er for strengt når det gjeld informasjon om mme og korleis det skal brukast. Produsentane av mme følgjer lojalt pålegga frå helsestyresmaktene, og informerer berre til helsepersonell. Informasjonsflyten frå helsepersonellet til foreldra med barn som får mme ser ut til å stoppe opp. Ammepolitiet er der framleis, tydelegvis.
Eg merkar ein stor skilnad mellom meg og mine medsøstre som var gravide og fekk barn for 15-20 år sidan og dei som er mødre no: Dei som får barn no er mykje meir redde for å gjere feil enn vi var. Eg forholdt meg ganske matter-of-factly til heile barnegreia, og satsa på at ting gjekk seg til undervegs. Så skjedde det noko, om det var i informasjonsopplegget frå Helsetilsynet eller kva det var veit eg ikkje. Plutseleg byrja ting å vere farleg.
I mi tid skulle ein ikkje spise rått kjøt og rå fisk, og ikkje upasteuriserte ostar. Det siste var ikkje å oppdrive unntatt hos Smør-Pettersen på Majorstua, så det var uaktuelt uansett. Dette var før sushi og carpaccio sto på alle bord, så det var ikkje så komplisert. Men brått vart alt farleg. Ein sup vin var heilt uaktuelt, all ost unntatt norvegia ga grunn til bekymring, og no er til og med kokt skinke farleg, med mindre pakken er opna same dag. Salami og fårepølse kan ein berre drøyme om.
Med advarslane kom angsten. Angsten for å gjere feil, og for å skade barnet. No drikk ikkje mødrene vin i «prøveperioden», og tryggleiksnivået er i taket. Når barnet så er vel på plass i livet er det nye ting å uroe seg for. Får barnet mitt nok mat? Legg det nok på seg? Et eg mat som gir mageuro eller knip?
Berre for å ha sagt ein ting: Eg veit at enkelte kvinner slit med amming trass i at dei verkeleg prøver. Såre brystvorter, betennelse og andre fysiske hinder gjer at mme og flaske er ei heilt legitim erstatning for mange. Det eg lurer på er om vi opplever eit tilbakeslag, at ein kombinasjon av angst og ein higen etter lettvinte løysingar kan gjere at fleire kvinner reknar seg blant dei som ikkje kan amme enn nødvendig.
Det som trigga heile dette innlegget var ein kommentar til ei mor som uroa seg for eit lite nurk på under ein månad som sovna når det skulle spise. Gje ei flaske mme, då blir barnet mett, og du kan slappe av. Er det ein lettvint utveg å ty til mme for å få fred, for å sleppe gråtinga og kavinga i aukedøgna?
Eit aukedøgn oppstår når barnet veks, og treng meir mat. Då har naturen ordna det så viseleg at barnet vert meir svoltent, syg mjølk oftare, og dermed aukar mjølkeproduksjonen til mora. Aukedøgn er slitsomme, det veit alle som har vore oppe i det. Det virkar som om barnet er larven aldri-mett, og stress og uro hos mora gjer det ikkje lettare. Dersom ein tek den «lette» vegen ut, og gjev barnet ei flaske mme om kvelden kjem ikkje auken, og ein kjem inn i ein vond sirkel.
Det er eit dilemma, dette. Informerer ein om mme og korleis det skal brukast, risikerer ein å stå i vegen for at mødre utviklar ei godt fungerande amming for barnet sitt. Informasjonen vert overlete til nettfora, diskusjonsgrupper og barselsprat, og den faglege gehalten er basert på hören-sagen.
Tek vi for lettvint på det? Toler foreldra for lite kaving, kveldssutring og uro? Er det for lett å ty til mme når ungen viser teikn til å ikkje vere mett? Trur mødrene at det dei sjølve produserer ikkje er bra nok? Eg høyrer framleis historier om «tynn mjølk», er vi ikkje forbi det stadiet?
Eg har vel ikkje så mange svar på spørsmåla eg sjølv stiller bortsett frå dette: Ammehjelpa har framleis sin misjon. Det er mange praktiske grep ein kan gjere for å gjere amminga enklare, og av og til er det eit slit. Av og til må ein lide seg igjennom nokre slitsomme kveldar. Det går over.
Det er verdt litt slit, ja. For når det funker er det mye mer lettvint enn flaske, i tillegg til at det er det beste for ungen.
Jeg vet ikke om ammeslit passer inn i en kultur hvor alt tilsynelatende skal være så perfekt hele tiden? Som nybakt mor skal en se bra ut, gjøre de rette aktivitetene (babysvømming, trilletur, babymassasje, trilletur, barselgrupper, trilletur, babykino, trilletur), holde hus og heim plettfritt, sørge for at en ikke spiser det en ikke skal spise, og at man opprettholder det sosiale liv for ikke å falle utenfor, holde seg oppdatert på det som skjer i verden, trene, få vekk vekk mageflesk osv osv osv. Det sier seg selv at det ikke blir mye energi til overs til økedøgn og nattamming. Er det egentlig lov til å dasse rundt i kosedressen, i et halvskittent og rotete hus, skulke unna barselgruppenes evige sammenlikningspress og ikke ha sett nyheter på et par måneder? Amming er slitsomt, og det er kanskje viktig å la andre ting ligge for en periode mens det står på som verst?
Mulig jeg er på bærtur, men så bor jeg også såpass langt unna at jeg ikke vet hvordan det egentlig er, får bare dette inntrykket når jeg svipper innom gamlelandet innimellom. Selv har jeg ammet to barn i et land hvor presset heller mer mot mme da kvinnene må ut i jobb etter tre måneders svangerskapspermisjon og folk forøvrig omtrent får brekninger av å se barn over seks måneder bli ammet…
Ble litt langt dette, men jeg ble visst litt engasjert 😉
Jeg kjenner ingen som har sluttet fordi barnet ynka seg/fordi de ikke tørte/gadd å amme.
Av de ganske få jeg kjenner som ikke ammer så har de alle sluttet fordi de har en teknisk feil i juret, eller ikke fikk til å starte igjen med amming etter en medisinsperiode. Jeg kjenner flere jenter som burde fått slippe ammekravet mye før, hvor det var så store problemer med ammingen at det gikk på helsa løs for mor. Og å håndpumpe seg i seks måneder er ikke artig, men jammenmeg gjør de det, disse mødrene.
Mulig det er noen der ute som slutter av dårlige grunner. Men jeg kan ikke tenke meg at det er mange, og jeg ble litt provosert nå gitt. Veit du ikke mener å peke finger til de som slutter, og man skal alltid kunne diskutere slikt, men samtidig så er jo dette med på å sette større stigma på de som ikke får til og må gi opp.
Då eg fekk min første unge i 98 gjekk videoen «Bryst er best» i loop på tv-anlegget på Aker. Ammepropagandaen var steinhard og viss du ikkje amma vart du uglesett. No er i tillegg alt farleg, usunt og u-politisk korrekt. Når du får din fyrste unge er dei fleste naturleg nok litt usikre og høyrer gjerne på råda frå helsestasjon og Gro Nylander, og det er akk så vanskeleg å skilja snørr frå bart i desse råda.
Eg tykkjer innlegget ditt er ei fin hjelp for å ta brodden av det strenge regimet som eg ser at dei nybakte mødrene har over seg i dag i enno større grad enn då eg var fersk mor. Håpar du får 1000-vis av treff.
De av mine venninner som har gitt opp amming, har gjort det etter lang tids prøving og feiling, mye smerter og gråt – både for mor og barn. I tillegg plages mor av forferdelig dårlig samvittighet og selvbilde når hun har måttet kaste inn håndkleet og gi barnet mme i stedet for den høyt skattede morsmelken.
Det er ingen enkel løsning å gi mme i stedet for morsmelk – ikke ennå, i hvert fall. Men at mme kan være en fullgod løsning for de som ikke kan amme, eller et godt supplement til de som ikke får det til å fungere optimalt med kun morsmelk – det er helt sikkert, og ingen mor bør føle seg mindreverdig om hun velger en slik løsning.
Mamming er viktigere enn amming, som det heter på Flaskeposten.
Hilsen tobarnsmor, som fullammet til 4 mnd, delammet til 6 mnd, og deretter gikk over til mme og fast føde.
Mitt barn var prematur og flaskebarn. Hun fikk Pre Nan Hy, en egen mme man kjøper/bestiller på apoteket, laget for premature. Jeg ønsket info om hva som var forskjellen fra Pre Nan Hy og vanlig Nan. Helsesøster visste ikke og produsenten hadde ikke lov til å svare meg. Ergo fikk jeg ingen svar. Det synes jeg er en helt feil vei å gå.
Veldig godt innlegg! Da jeg ble gravid med førstemann, sa min kloke mor noe sånn som : «jeg ammet din søster til hun var et år, med deg måtte jeg gi opp etter en uke. Og jeg har aldri merket noen forskjell i utviklingen deres, eller vært mer eller mindre glad i noen av dere.» Det fikk meg til å senke skuldrene betraktelig, i visshet om at det går som det går. Nå gikk det bra med ammingen her, men jeg tenkte mer på hennes utsagn enn ammekoret rundt omkring.
Det blir folk av både de som får pupp og de som får mme. Amming har sine fordeler og bør oppmuntres, men det bør sannelig ikke være slik at de som ikke får det til eller som må ty til mme i perioder skal føle seg mislykte. Barnefødsler er nå til dags blitt et krav til noe kvinner skal «få til» i likhet med alt annet ( se bra ut, tjene masse, ha et perfekt hjem og en perfekt familie…), og det er sannelig ille.
Eg er heilt einig med «c’est la vie» i at det kan vere snakk om prioritering. Då eg var i denne situasjonen, opplevde eg at babyen styrte dagen gjennom sine behov så lenge eg amma. Dette kan vere slitsamt viss ein har mykje anna på programmet, som til dømes helsestasjonsbesøk og barselsgrupper. Då eg fekk nummer 2 skulka eg unna barselgruppene i stadig større grad, for eg «kunne det meste» frå før og las heller magasin på eiga hand for å halde meg oppdatert. Mi erfaring, etter fire babyar og til saman 49 månader med amming, er at mor treng kvile og drikke. Mi første var mykje uroleg, sov lite i samanheng og sleit meg ut i ein periode. Eg pumpa meg for å sjå om eg hadde mjølk, og var veldig usikker. Då sende eg mannen min av stad for å kjøpe morsmjølkstillegg (på ein butikk der ingen kjende oss) og gav henne ei flaske. Ho somna som ein stein, og det gjorde eg òg. Etter eit par timar var vi begge klar for ny amming, og slik heldt vi fram med ei flaske i ny og ne. Eg syntest då at det var eit nederlag, men er i ettertid glad for at eg ikkje gav heilt opp, og for at eg fekk det betre til med dei tre neste babyane. Helsemyndigheitene bør, etter mitt syn, lytte til mora og gi råd ut frå hennar situasjon. Ingen er tente med at småbarnsmødrer får eit altfor stort press på seg verken når det gjeld husarbeid, utsjånad eller amming.
Jeg er mor til et flaskebarn. Hun har vært flaskebarn helt fra hun ble født, i dag fyller hun 4 måneder. Jeg ville også amme, hadde knapt tenkt tanken på at det ikke skulle bli slik. Men så ble det altså flaske, etter fire mildt sagt slitsomme døgn på sykehuset. På fire dager forsøkte 12 forskjellige barnepleiere og jordmødre alle sine teknikker og teorier for å få amminga til å fungere. Det var kald klut og brystskjold og sonde og jeg vet ikke hva, og puppene mine ble slengt hit og dit uten at jeg kunne gjøre så mye med det. Jeg måtte bare lene meg tilbake, holde tårene inne og bite tennene sammen. Siste natt før hjemreise, fremdeles uten at lillejenta hadde skjønt hvordan hun skulle få mat ut av brystvorta, sier en av barnepleierne til meg: «Har du forsøkt med flaske?» Hun var den første som i det hele tatt hadde nevnt det alternativet.
Fordelene med flaske er mange. Litt upraktisk innimellom, termoser med varmt vann og pulver må alltid være med, og vi koker flasker både seint og tidlig. Men jenta sover som en stein hele natta, jeg kan gå på kino med venninner, samboer’n kan også gi henne mat, jeg slipper en del vondter og jeg kan ta et glass vin i ny og ne. Likevel, jeg håper jeg kan amme hvis jenta mi får et søsken.
Den største ulempen. Jeg må alltid forklare meg. Jeg må alltid fortelle historien om hvorfor. Jeg må finne meg i «trøstende» kommentarer som «det blir nok folk av henne også» og «det går nok bra likevel». Det er ikke vanskelig å se at folk tenker sitt når flaska kommer fram. Det plager meg ikke lenger nå, men som helt nybakt mor var det krevende å måtte forsvare at jeg hadde fått en datter som ikke skjønte at maten kom ut av brystvorta, og at dattera mi hadde fått ei mor som ikke klarte å lære henne det.
Jeg forstår godt hvorfor det ikke skal reklameres for MME, men informasjonen er faktisk helt elendig. Vi ble sendt hjem fra sykehuset uten noe informasjon. Selv ikke helsesøstrene vet noe særlig om dette. Jeg spurte om man skal gi d-dråper når det er d-vitamin i MME, svaret var «kanskje, vet ikke helt». Bør jeg begynne med fast føde nå ved fire måneder siden hun får MME, svaret var «tja, det kan vel ikke skade».
Moralen: Gjør det som føles riktig for deg. Men ikke skam deg! Det er du som skal leve i din situasjon, og hva andre mener er faktisk helt uviktig.