Eg har eit lite vesen som sit på eine skuldra mi og seier: No sa du det igjen. «Du er så fin.» «Eg har det så godt saman med deg.» Det er så deilig å vere kjæresten din.» «Eg elskar deg.»
«Du berre gjentek deg sjølv», seier vesenet. «Det er berre ordgyteri. Når du seier det så ofte fell verdien av det du seier.»
Men eg feiar dette kritiske vesenet ned av skuldra mi, og seier det så ofte som eg har lyst til: Du er så fin. Det er så deilig å vere kjæresten din. Eg elskar deg. Det blir ikkje mindre sant fordi om eg seier det kvar dag, tvert om. Det vert sannare og sannare for kvar dag som går.
Nå måtte jeg gråte litt igjen. Takk!
M:)
Vet du, du er så lykkelig at det skinner – og det er helt strålende at du setter ord på det – til den du elsker og så det høres og synes i bloggverdenen også. Nyt dagene og pøs på med de ordene som er sanne.
(hjerte)
Aah. Så fint.
Fant mat&helse på venterommet til akupunktøren min i dag – der stod det om deg, gitt. Du var forelska, refererte til folk som fant hverandre og flytta sammen pga. blogg, og du skrev selv blogg – om mat … stod det. Det var jo et halvt år gammelt, så nå kjenner vi mer av historien enn da.. Men forelska er du visst enda 🙂 Godt å se! Jeg har visst ikke fått det helt med meg ..hihii, travle tider!
Det er så herlig!! 😀
Hjertekjempedeilig! Klem!!!
Bare pøs, det pøses generelt alt for lite 😀
Jeg har forresten fått en ny korkollega som kjenner deg. Hun snakker østlandsdialekt og bor i Grimstad eller Arendal, og fortalte at hun skulle på DeLillos-konsert i Kolbjørnsvik til sommeren. «Kjenner du «(deg)» og de», spurte jeg da, og det gjorde hun. Hun er blond og har litt sånn pannelugg og rett hår sånn ned på halsen et sted, og er lærer – tror jeg, kanskje briller (så håpløs jeg er til å huske!). Ringer bjeller?
Noen ganger holder min på med: nei dette går ikke.. Da rister jeg på skuldrene og sier: ti still! det er MITT liv…