at kjæresten min ofte tek meg med på veldig fine konsertar?

Denne vekar har det vore unntakstilstand i livet mitt, med retur til Norge, matlaging, lanseringsfest og opprydding, så for å samle meg saman igjen tok han meg med til Sentrum Scene i går, på Oslo Jazzfestival sin konsert med Susanne Sundfør.

Ho hadde med seg eit synth-stjernelag, som besto av Ådne Meisfjord (120 Days), Øystein Moen (Jaga Jazzist/Puma), Morten Qvenild (Susanna & The Magical Orchestra/The National Bank) og Christian Wallumrød (Christian Wallumrød Ensemble/Close Erase).

Bestillingsverket ”A Night at Salle Pleyel” er komponert for fem Blofeld-synthesizarar, og inspirasjonen til tittelen kom etter ein konsert i den parisiske konsertsalen Salle Pleyel der Sundfør høyrde musikk av Rakhmaninov og Stravinskij.

At verket er klassisk inspirert var tydeleg, med ei klar satsinndeling, sterk struktur og nærast bach-liknande fraseringar. Det var lekkert komponert og framført, og ikkje minst var samspelet mellom scenedesign, lysdesign og musikk fascinerande. Til og med ein pikardisk ters fekk ho med på slutten av tredje sats.

Enkelte i salen var skuffa over at ho ikkje song, men dette var eit utelukkande instrumentalt verk. Kompromisslaust og av ypperste kvalitet, som det meste ho har gjort er. På slutten av konserten tildelte Maja Ratkje Susanne Sundfør Edvard-prisen, TONO sin pris for beste opphavsperson innan populærmusikk for 2010.

Mari Kvien Brunvoll opna konserten, med sin spesielle samplingsmusikkpoesi. Veldig fint, det og.