Første foreldremøte på vidaregåande skule er gjennomført. No er det offisielt, vi har ei dotter som held på å bli vaksen.
Det er mogeleg eg har eksepsjonelt godt minne, iallfall syns eg at eg huskar vidaregåande veldig godt. Eg huskar at far min utstyrte meg med fullmakt først i meldingsboka til å skrive mine eigne meldingar, og at eg måtte passe på å rekke bussen kvar dag kvart over åtte.
Noko foreldremøte høyrde eg aldri om, det er mogeleg dei var der ein tur då vi fekk vitnemål. Vidaregåande var mi eiga greie. Då klarte eg meg sjølv, eg lagde min eigen matpakke og ingen passa på at eg gjorde leksene mine. (Det hadde dei vel ikkje følgt opp så tett tidlegare heller, desse foreldra mine. Dei satsa vel på at det gjekk bra, og det gjorde det, men ikkje fordi eg gjorde så mykje lekser.)
Men no er det ein annan musikk. I klasserommet i går kveld sat det tredve bekymra, solskada vestkantmødre som ikkje var klare for å sleppe taket.
Når får vi første utviklingssamtale, spurte den eine. Det har vi ikkje på vidaregåande, sa læraren. Eg har ein elevsamtale med eleven. Send meg ein mail om det er noko de lurer på. Men viss noko skjer med mitt barn, får eg beskjed då, spurte ei anna. (Det rykte i meg då ho sa «barn» om ein sekstenåring, men det var visst berre eg som reagerte.) Nei, sa læraren, ikkje med mindre det er noko alvorleg, eller viss det blir veldig høgt fråver.
Tilbakemelding frå dei andre lærarane då, spurde ei då ho vart informert om at klassestyraren berre hadde dei i samfunnsfag, og difor berre kunne informere frå tre timar i veka. Det er ikkje alle av dei som er like glade for å bli kontakta, sa læraren. Vi skal kanskje la den kontakten gå gjennom meg til å byrje med.
Angsten breidde seg i klasserommet. Dette er mødre som har bakt bollar, pakka sekk og smurt matpakke og gjort alt som vart forventa av dei og meir til i seksten år. Mange av dei har jobba redusert for at barna deira ikkje skal kome heim til tomt hus. (Mine elskar å kome heim til tomt hus, ei stille stund for seg sjølv er pur lykke. Eg forstår dei godt. Eg syns også at tid for meg sjølv er deilig.)
No må desse mødrene sleppe taket. Dei kan ikkje lenger kontrollere alle aspekt av livet til barna sine, og vite alt om kva dei gjer. Dei kan ikkje lenger rekne med «tett dialog» med dei som ser barna deira mest. Dei har vore «på» i alle desse åra, og det har vore det rette å gjere. No innrettar samfunnet seg på at dei må vere meir «av». Det er smertefullt.
Samstundes er det jo to år att til avkommet blir myndig. Ein vil jo helst vere trygg på at dei kjem seg igjennom ungdomstida utan å skade seg, drikke seg under bordet, og med alle lemmer i behold.
Dei gamle metodane for å sikre seg at alt er bra fungerer ikkje lenger. Dei sluttar å ta telefonen når du ringer. Telefonen er «utlada» når mamma er på tråden. Du er ditcha på facebook. Vennane dekker for kvarandre. Dei andre foreldra veit ikkje meir enn du om kvar dei er. Prinsippet om kort lenke står for fall.
Kva gjer ein då? Ein må ganske enkelt snakke saman. Ein kan ikkje lenger basere seg på å ha læraren som informant. Ein må skape arenaer i form av felles aktivitetar og samver som gjer at ein får veksla nokre ord, og bygd tillit. I desse samtalane må kontroll og styring vike for interesse og openheit, utan fordømming. Og ein må godta å bli lurt.
Eg seier alltid til min tenåring at eg kan hente henne. Uansett kvar og når. Ho kan berre ringe. Det gjorde min far med meg, og det fungerte. Eg drakk ikkje, og venninnene mine drakk mindre. Er ho åleine får vi oss ein koseleg prat i bilen. Det er noko med den varme, tørre fine bilen, der ein ikkje ser kvarandre i augene. Då er det lettare å få praten til å gå. Ein får ta dei med på ein biltur, ganske enkelt. Køyr ein tur og slå av ein prat.
Men det er klart; har oppdragingsregimet vore basert på kontroll, straff og streng styring kan det vere vanskeleg å få dei andre, nye strategiane til å fungere. Det er ikkje så lett å plutseleg be om tillit og openheit når ærlege svar tidlegare har blitt møtt med kjefting og oppstrekk. Barn lærer fort. Fungerer ikkje ærlegheit må ein lyge. enkelt og greitt. Om ikkje anna for å skåne seg sjølv for ei skyllebøtte ned mellom kragen. Har du sleppt taket?
Det har jeg så absolutt – siden den yngste av mine nå går siste året på videregående. Det er ingen lett prosess å bli voksen, men de må jo bli det selv, ikke sant – mamma kan ikke gjøre det for dem. Vi er nødt til å ta et skritt tilbake enten vi vil eller ei, og la dem gjøre sine egne feil. Bare være der når det trengs 🙂 Men det er jo lett å si når en er kommet såpass langt at en kan si at det gikk rimelig bra. Jeg snakker med nokså mange foreldre med alvorlige bekymringer for tenåringene sine – og god grunn til det. De fleste av disse foreldrene har også gjort så godt de kunne i oppveksten,
Jeg er så enig! Jeg satt med mange av de samme tankene da jeg forleden var på mitt første foreldremøte på vgs for min 16-åring, og opplevde at foreldre var bekymret for anmerkninger for glemt gymtøy…. Nå går min 16-åring på en «nerdelinje»,- med musikere og dansere som på mange måter lever i sin egen verden og noen ganger synes det er vanskelig å holde fokus på de tradisjonelle fellesfagene, men til gjengjeld er de også veldig flinke til å jobbe målrettet. Jeg har stor tro på at noe av det viktigste man kan gi barna er evnen til selvstendighet, og til å finne ut av hva som er det rette valget og stå for det. Kanskje er jeg heldig som har en datter som har klart å jobbe seg gjennom mye vanskelig uten altfor mye hjelp. Men jeg håper at den evnen også til en viss grad er et produkt av at jeg har lært henne å våge å stå for det hun tror på, uten å bukke under for press og baksnakking. Og ikke minst be om hjelp når hun faktisk trenger det. Det er også en viktig del av å bli voksen… Jeg har sluppet taket, men synes det er godt at hun trekker litt i livlinen når hun har behov for den 🙂
Nå har eg akkurat valgt å være heime på heiltid, i alle fall for ei lita stund;-) Sjølv er eg vaksen opp på eit lite småbruk. Mor hadde ikkje arbeid utanfor heimen, men mykje å gjere likevel. Det var alltid mogleg å få tak i ho, eller far, men dei var jo rundt om og arbeida med eit eller anna, så me fekk absolutt ansvar sjølv. Fordi plassen eg kjem frå er så liten, flytta eg på internat då eg var 16 år. Hugsar det var forledrefest ved oppstart, og litt info. Men det var jo oss elevar lærarane forholdt seg til. Skulle berre mangle! Det var herleg sosialt å bu slik. Foreldra mine stolte på meg, og visste at det var noko kontroll på internatet, samtidig trengte dei ikkje vite om alt me fann på;-)
Flinke mamma!:)
Svært godt skrive!
Er så utrolig enig! Tror at det å legge til rette for samtaler og det å være tydelig på at man er der, er tilgjengelig, blir så uendelig viktig etterhvert som disse tenåringene vokser til.
Takk for en reflektert og nyansert bloggpost!
Velskrevet og fornøyelig å lese om de «solskadde vestkantmødrene». Jeg tror ikke det er noen tvil om at mødrene engasjerer seg i barna på en helt annen måte nå enn tidligere. Husker selv hvor rart jeg syntes det var at en som hadde hjemmeværende mor fikk smurt matpakke da vi gikk på videregåene, og for de som drev idrett var det sjeldent at mødrene kom og så på kampene.
Det er sikkert mange årsaker til dette, men en ting som har skjedd i mellomtiden er innføring av en lang svangerskapspermisjon. Mens det tidligere var en del arbeid med å drifte et hjem, mødrene hadde gjerne ansvar for flere barn og økonomien kunne være stram med kun en inntekt, er hus og matstell nå langt enklere, økonomien er god og man har normalt kun et barn hjemme om gangen. Da er det lett å legge lista høyt og vanskeligere å slippe taket etterhvert.
Ja, dette var godt skrevet! Og jeg er så innmari enig.
Var selv på første foreldremøte på ungdomsskolen i går sammen med vestkantmødre og -fedre. Det er jo litt mer kontrollert på ungdomskolen, men jeg tenker likevel at de unge har godt av å ta ansvar for en del ting (smøre matpakke, komme seg til skolen, huske på gymtøy osv.) allerede fra denne alderen også. Det er jo ikke det samme som ikke å bry seg, selv om man lærer dem til å ta ansvar! Vi hadde nemlig en diskusjon om Fronter og at vi skulle ha tilgang via våre egne barns sider – noe jeg mener er galt fordi, vi behøver faktisk ikke ha tilgang til å sjekke deres skolearbeid (eller e-poster for den saks skyld) uten at de selv er klar over det…
Foreldremøte på VIDAREGÅENDE????? Å fy… Det har jeg heldigvis ikke hørt ett kny om fra mine 🙂 Og ikke tale om jeg hadde gått, videregående er for ungdommen selv, ikke foreldra..
Den overbeskyttingen av barn og unge som vi ser i dag, tror jeg kan ha mange uheldige konsekvenser. I stedet for at vi lærer ungene at det finnes farer der ute, skal de passes på til enhver tid. I stedet for at ungene lærer å holde seg unna fremmede hunder, er det blitt forbudt å binde hunden sin utenfor butikken. Sanden på lekeplasser skal være så og så myk, for at ungene ikke skal slå seg hvis de, Gud forby, skulle komme til å falle.
Et barn er jo selvfølgelig tryggere hjemme på sofaen enn det er ute i en tretopp. Men det barnet som får lov til å klatre i trær, som får lov til å slå seg, som opplever tillitt fra sine foresatte og gjennom dette gradvis lærer å ta ansvar for sitt eget liv, for eksempel gjennom å smøre matpakke og pakke gymtøyet selv (og jeg synes absolutt ikke at man trenger å vente helt til ungsdomsskolen med dette), er mye bedre rustet, både fysisk og psykis, til å møte den virkelige verden når den tid kommer.
Jeg ble litt nysgjerrig her – hvor var FEDRENE? Har ikke barn på Vestkanten fedre?
Nå er begge mine avkom ferdige med videregående, men jeg synes å huske at det var ett foreldremøte i året sånn omtrent. Syntes det var hyggelig, jeg. Og man behøver jo ikke å gå dit, om man ikke syns det er bryet verdt. Folk har jo litt forskjellige måter å ordne seg på – det ene kan vel være like bra som det andre. Det blir folk av de fleste, uansett, det er min erfaring 🙂