Denne filmen såg eg då eg hadde budd i Oslo i mindre enn eit år, og den gjorde stort inntrykk på meg. Eg hadde lese boka av Alice Walker, og dette er eit av dei tilfella der filmen gjev boka rettferd. Songen Celie’s blues spelar ei sentral rolle i filmen, den symboliserer ei forsoning, eit opprør og Celie sin veg ut av fangenskapet hos han ho er gift med.
Eg veit ikkje om filmen har tolt tida, eg har ikkje sett den på lenge. Men songen har iallfall gjort det.
Jeg så filmen om igjen i fjor, og den har tålt tidens tann etter min vurdering. Whoopi G spiller altså Celie så innmari bra, og selv om slutten er i overkant sentimental (-jeg går jo fem på og gråter i bøttevis!), så er historien god, og godt fortalt i filmen også. Jeg husker at jeg var ganske fjetret av språket i boka, og var veldig fornøyd da filmen kom.
Miss Celies blues er en av de fineste sangene! 😀
Dette er en av de aller vakreste sangene jeg vet om. Filmen gjorde for mange år siden så dypt inntrykk at handlingen huskes enda. Ikke mange filmer som sitter igjen på den måten. Å gråt, det gjorde jeg også 🙂
Filmen tåler definitivt gjensyn, tross tidens tann. Og bare det å se Oprah i noe annet enn rollen som «Oprah’… verdt det 🙂
Jeg husker jeg så den på kino med mamma, men vi satt hver for oss. Da den var slutt, ville jeg skjule at jeg syns den var litt trist, men det slapp jeg å tenke på – mamma gråt og gråt! Har sett den igjen innimellom, og den holder seg bra.
Men kanskje jeg skulle lest boka en gang? Never did…
Åh ja, Elisabeth, det anbefaler i alle fall jeg 🙂