Ein heilt alminneleg torsdag kjem eg heim frå jobb. Det er pappaveke, så berre kjæresten og eg er i huset for tida.
Men likevel, på bordet står det ein vakker orkidé med to greiner. Framfor orkidéen står denne lappen; Fordi selv verdens beste mamma trenger å bli påminnet at hun er det i blant. <3
Det er då eg tenker at det har fungert, det eg har gjort for og med desse flotte barna mine. Og så kryssar eg fingrane for at det kjem til å fungere vidare. Og så blir eg så inderleg, inderleg glad.
Rørande.
Ja då er jo iallefall grunnlaget og grunntonen lagt. Då veit du at resten av veien er det antakelig «berre» hormoner og puberteten som er i veien, om tonen blir annleis. Trur det viktigste er å vere ein trygg voksenskikkelse, for barna sine. Ikkje kompis og venn.. Varm, trygg, nær voksen som dei veit finns der uanset. Og tryggheten om at uansett kva eg finn på så er mamma og pappa foreldra mine, uansett.. Ubetinga kjærlighet, kalles vel det. Syns mamma og pappa min har vore så flinke til det. Virker som du også får til det, Gunda.. Beundringsverdig.. Ein må tåle både godt og vondt. Kanskje mest på vondt, at barna treng å vite at foreldre finns der, om ikkje alle andre er der.. Tøff oppgåve. Men virker som verdens fineste oppgave også. Når man få så fine orkidéer på bordet. Klem til deg Gunda!!
Utrolig fint! Jeg vil gjøre det samme for mine foreldre!
For en utrolig vakker gave, på alle måter. Slike gyldne øyeblikk lyser opp i hverdagen. Kjempefin 🙂
<3 til deg og til tenåringen! Det viser seg allerede at du har gjort mye rett, Gunda 🙂
Så veldig stas! :)))
Skjønner godt at et varmer!
Jeg tror du gjør mye rett, ofte, jeg 🙂
Så flott! ♥