Hilde Pape har i mange år forska på alkoholbruk i familiar. Ho har i det siste uttalt at det er ingen indikasjonar på at det at barn opplever vaksne som drikk alkohol automatisk tek skade av det. Det er mengda, oppførselen til dei vaksne og samanhengen drikkinga skjer i som er viktig, seier ho.
Det er fredag i heimen, fjortenåringen er på seminar, så det er tolvåringen, kjærleiken og eg som kosar oss her heime. Vi et ferske reker med loff og majones, og vi vaksne drikk kvitvin til. Vi spelar kokkelimonke og har det heilt fortreffeleg.
Enkelte hevdar med hard hand at ein aldri skal drikke framfor barn. Eg vaks sjølv opp i ein heim der alkohol aldri kom på bordet. «Kven er det som har fått i hus dette ølet», sa far min, då han fann Munkholm i kjøleskapet på julaftan, det var vel ein av svigersønene som ikkje hadde forstått opplegget der i huset.
I min eigen heim har eg praktisert det annleis. Vi har servert alkohol i det vi har vurdert som rimelege og fornuftige mengder i bursdagar, barnedåpar og andre selskap, uavhengig av om det var barn til stades eller ikkje. Vi har ingen i familien som ikkje kontrollerer alkoholforbruket sitt og blir utidige, alle veit å passe måten, for å bruke eit gamalt uttrykk.
Paal André Grinderud har gått hardt ut mot Hilde Pape, og fortalt om alle barna han har møtt som har lidd under alkoholbruken i familiane dei har vakse opp i. Dei fortel om angst, om misbruk på alle måtar, om vaksne som ikkje har klart å sette og å sjå grensene mellom barneverda og vaksenverda.
Eg har stor respekt for Paal André Grinderud og arbeidet han har gjort ved Wanda-senteret i Drammen. Det er viktig at nokon talar barna si sak i desse spørsmåla.
Samstundes kjem eg i eit dilemma når eg sjølv ikkje praktiserer det han vil skal vere hovudregelen, nemleg at barn skal sleppe å forholde seg til alkoholbruken til dei vaksne. Gjer eg det feil? Skadar eg barna mine? Er eg ei dårleg mor? Ein treng ikkje gå langt inn i internettet før ein møter store mengder moralisme, mødre (det er flest av dei) som meiner at all alkoholbruk i same rom som barn er forkasteleg.
Dilemmaet mitt vert ikkje mindre av at eg veit at om eg går ut og seier det eg meiner, nemleg at ein kontrollert og moderat alkoholbruk saman med barn ikkje skadar barna, så kan mine oppfatningar brukast som forsvar for dei som ikkje bør bruke det; dei som faktisk har eit drikkemønster som er skadeleg for deira eigne barn.
For det er ikkje tvil om at Paal André Grinderud har rett; mange barn vert utrygge og redde av vaksne sitt alkoholforbruk når dei er saman. Korleis kan eg vite at min alkoholbruk er ok, medan andre sin ikkje er det? Det er ikkje sikkert at det nyttar å spørje barna heller, barn er lojale, og seier som regel det dei trur at foreldra vil høyre.
Eg prøver å handtere dette ved å snakke med barna mine, ved å kontinuerleg sjå meg og dei eg har rundt meg utanfrå, og ved å begrense antallet situasjonar då alkohol vert sett på bordet. Det er ikkje sjølvsagt at det står raudvin på bordet her når det er søndagsmiddag. Når eg merker alkoholpåverkinga går eg over til vatn. Når eg får folk i huset som eg ikkje heilt stolar på, set eg mindre alkohol fram, og er flittig med å fylle i vassglasa.
Mine barn har aldri sett meg tydeleg berusa. Eg har bremsene på, både om dei er der eller ikkje. Eg spurte tolvåringen om han syns at vi vert forandra av vinen vi drikk. «Nei, vin er jo som deres brus», seier han. Det er den relasjonen eg vil lære mine barn å ha til alkohol. Brus tek ein fram til fest, når nokon har bursdag eller viss noko spesielt skjer. Det er ikkje til kvardags, og det er ikkje ubegrensa. Klarer eg å formidle det så har eg oppnådd det eg ville.
Men dilemmaet står att: Ville det vere best om dei slapp å forholde seg til det fullstendig? Eg er i tvil om det, men har vel konkludert med at sidan alkohol har kome for å bli, så vil eg heller at dei skal sjå kva eit normalt forhold til alkohol er, enn at det skal vere eit ukjent fenomen som møter dei som eit sjokk på første heime åleine-fest. Berre tida vil vise om eg har valt rett.
Jeg må innrømme at jeg også er i tvil, og jeg jobber med dette. Min jobb på Sørlandet sykehus er å se til at barna til pasientene, både i forhold til psykisk helse, rus og somatikk blir godt ivaretatt.
Vi har hatt omtrent samme filosofi som deg, den gangen sønnen vår var barn. I forbindelse med diskusjonen som har vært denne uken tenkte jeg at jeg skulle spørre sønnen min hvordan han oppfattet vår omgang med alkohol da han var barn. Han sa at han kunne noen ganger merke at vi ble litt forandret, «pappa ble noen ganger veldig blid og glad» men at han visste at dersom noe skjedde hadde vi vært der for ham med en gang. Han var ikke redd for at noen vondt skulle skje. Deres sønn oppfatter vinen som deres brus.
Kanskje det er det som er forskjellen? Noen barn er redde for konsekvensene når vinglasset kommer fram, av vond erfaring. Da er mengden som drikkes helt uvesentlig, fordi redselen er der hele tiden. Problemet er vel at foreldrene til disse barna også oppfatter sitt alkoholforbruk som uproblematisk, og som du skriver, barn er lojale og vil ikke nødvendigvis si ifra dersom de opplever dette som vanskelig.
Forferdelig vanskelig tema. Problemet her er jo alle de som ikke har bremser og dem er det altfor mange av. Det drikkes stadig mer i stadig flere sammenhenger og jentene øker forbruket voldsomt.
Registrerer at kaffeserveringen i mange tilfeller nå er erstattet av vin og at man «fortjener» et glass vin i hytt og pine. At det i tillegg legges ut på fb og tydeligvis er helt greit hjelper jo ikke akkurat på måteholdet.
Jeg har praktisert på samme måten som du. Vi har brukt alkohol, i moderate mengder, gjennom hele oppveksten til jentene. Til lørdagskosen, selskapeligheter med venner og familie og et glass vin, eller en øl, en og annen kveld hvor det har fristet. Begge mine jenter har i dag et moderat og «sunt» forhold til alkohol. Yngstejenta, som snart er 20, spurte faktisk for noen år siden. «Mamma, har du aldri vært full?» Det fortalte meg at mitt forbruk av alkohol, sammen med jentene, ikke har vært til skade på noen måte. Jeg tror ingen barn har skade av å se foreldrene bruke alkohol på en slik måte som vi, og mange andre, gjør og har gjort.
Dette var mange fornuftige og reflekterte tankar rundt bruken av alkohol. Hadde alle tenkt og handla slik, hadde vi ikkje hatt noko problem med alkoholen.
Eg har tre punkt eg slit med i dette spørsmålet
1. Det er så mange som verdset sin eigen alkoholbruk så høgt at det er utidig å i det heile å diskutere dei enorme skadeverknadene alkohobruk har i samfunnet.
2. Dei som har gjort dei same vurderingane av plussane og minusane ved bruk av alkohol som deg, men vel det alkoholfrie alternativet, vert sett sett på som keisame festbremser og ureflekterte, hjernevaska moralistar
3. Ungdommane våre vert utsett for eit enormt drikkepress i alle kanalar.
Det er vel ikkje så lurt å drikke at alle absolutt må.
Jeg håper din holdning er den beste, ettersom den også er vår! Vi vokste begge opp i hjem der det ikke fantes alkohol, og ja, det kom som et sjokk når vi etterhvert møtte alkohol på fester i ungdomstiden. Også her er det vin til oss voksne og brus til barna hvis vi skal kose oss litt ekstra. Jeg tror utfordringen ligger i å la barna se at dette er noe man kan hygge seg med, kombinert med god mat, og at det ikke er tabubelagt eller skammelig å ta et glass vin eller en øl. Alle vil møte alkohol når de vokser til, og da er det vel bedre å ha sett at alkohol kan nytes i små mengder og ikke bare er noe man med høljer ned sammen med en voldsom skamfølelse?
Jeg mener at man helst ikke bør drikke i nærvær av barn – fordi de kan plukke opp de minste forandringer hos foreldrene sine, og kanskje ikke ha evnen til å forstå hva som foregår – men at det er OK å drikke med måte i nærvær av tenåringer, sett at de synes det er greit
Jeg vokste opp med en far som drakk litt for mye. Han var ikke slem, men jeg ble usikker og redd fordi han forandret seg. Det har gjort at jeg selv i dag har jeg problemer med å forholde meg til berusede folk, f.eks. på julebord og i familieselskaper. Før praktiserte jeg strengt avhold og var fiendtlig innstilt til all alkoholbruk, men nå er det heller fyll jeg reagerer på. Samboeren min har ingen negative erfaringer knyttet til alkohol, men er en slik en som bare ikke kjenner noe behov i den retningen, så vi kan drikke litt cider sammen i ny og ne, men ellers går det i alkoholfrie drikker. Jeg har opplevd det som ganske positivt å vite at det ikke bare er mennesker med min bakgrunn som ikke ønsker å delta i den norske drikkekulturen, fordi det jo egentlig bare understreker at et lavt forbruk eller ikke-forbruk også kan være «normalt».
Jeg har selv vokst opp med at alkohol er blitt servert i festlig lag, og har noen ganger opplevd hvordan voksne blir påvirket av det.
Jeg mener alkohol ikke skal gjøres til noe mystisk og spennende ved å utelate det totalt. Mine barn vil jeg skal lære at alkohol kan nytes i små mengder. I min oppvekst har for mye alkohol tydelig blitt sett ned på og de som ikke har forstått hvor grensa går har fått høre det av de andre voksne. Det har vært ubehagelig for oss barn å se hva alkoholen gjorde med dem, men også lærerikt og samtidig har vi sett alvoret i det da alle voksne har gitt klar beskjed til vedkommende om at slik oppførsel ikke tolereres.
Kommer selv til å ta meg et glass vin/øl eller to foran mine barn og tror de har mer igjen for det enn viss det gjemmes vekk og det er deres jevngamle som en dag må introdusere dem for alkoholen
Som barn av foreldre som har tatt seg eit glas vin/ein boks øl etc. innimellom må eg sei at eg har eit ganske greitt forhold til alkohol. Eg er uansett ikkje av bygdefest-typen, men kan gjerne ta meg eit glas vin ein torsdag kveld.
Eg har forøvrig aldri sett mine foreldre fulle, men hugsar at klasseveninner på barneskulen fortalde om kor morosamme deira foreldre var når dei var fulle. Dei hadde også eit anna forhold til alkohol enn meg der det var om å gjere å bli så full som mogeleg.
Veldig enig med innstillinga di, Alt godt. Hos oss ble det drukket alkohol i moderate mengder ved spesielle anledninger (jul/nyttår, restaurantbesøk, ferieturer), og det har jeg selv videreført som voksen. Drikker gjerne øl/vin på fest, men har til dags dato aldri drukket så mye at jeg har merket noe dagen derpå. Nå er det mye mulig at jeg ville fått et fornuftig forhold til alkohol uansett hva foreldrene mine hadde gjort, men jeg synes det er lurt å vise at alkohol er noe som skal nytes i begrensete mengder for smaken sin del, og ikke bøttes ned for å bli fortest mulig full.
Jeg er oppvokst med foreldre som drakk i barnas nærvær -men alltid med måte. Jeg opplevde aldri at de var beruset eller forandret seg, det var bare, som sønnen din sier -de voksnes brus. Det var også normen i de fleste andre familier jeg kjente til -jeg var faktisk voksen før jeg traff noen som mente at man aldri skulle drikke alkohol med barn til stede. For meg blir det veldig feil å hevde at alle barn blir utrygge av at voksne drikker uansett mengde -det er rett og slett ikke sant.
Å – dette er et stort og vanskelig tema.
Jeg er enig med deg – i forhold til hvordan jeg – vi – legger ting opp her i dette huset. Våre barn er yngre enn dine, og vi har nok holdt igjen mer enn vi egentlig mener at vi trenger – men slapper mer av på det nå. Et glass i blant. Jeg tror det er greit at ungene ser et helt «greit, enkelt forhold til alkohol». At det ikke er helt ukjent og «farlig»…
Men jeg skjønner at i mange familier kan det være skumlere at de voksne drikker. Så er spørsmålet – bør det som skjer andre steder legge rammer for hva vi gjør her i vårt hjem?
Vi har valgt vår vei -men jeg kan skjønne at det er mer komplisert andre steder.
Jeg er vokst opp i et hjem der foreldrene mine drakk alkohol i små mengder til spesielle anledninger, og har aldri følt meg utrygg av den grunn. Tvertimot. De ble ikke fulle, koste seg bare med vin på fest eller til en god middag. Tror det er sunt at unger får lære at alkohol kan nytes på en fornuftig måte, da blir kanskje også behovet for å utforske dette spennende, «farlige» litt mindre.
Jeg har alltid hatt et åpent forhold til foreldrene mine når det gjelder alkohol, de visste når jeg drakk og hentet meg på fest osv. I starten fikk jeg også alkohol av dem hvis jeg skulle på fest (begynte å drikke når jeg var 16-17 år, men drakk veldig sjelden), noe som veldig mange ser på som fy-fy og strake veien til store problemer… Men for meg fungerte frihet under ansvar veldig bra. De visste når jeg drakk, og jeg ville vise at de kunne stole på meg – så jeg drakk aldri mer enn den ørlille supen jeg fikk av dem et par ganger i året. Jeg var faktisk den i venneflokken som drakk minst, de andre snek seg ut og løy om hvor de befant seg, og bøttet nedpå for å bli fullest mulig fortest mulig. Og selv om jeg hadde stor frihet på mange områder, så hadde jeg også strenge grenser når det gjaldt leggetid osv. Det hadde aldri blitt akseptert om jeg ble overstadig beruset og kom hjem senere enn avtalt. Dette ga meg trygghet i forhold til gruppepress fra andre.
Denne metoden vil sikkert ikke fungert for alle, men for meg så førte det til at jeg fikk et veldig sunt og avslappet forhold til alkohol. All spenningen forsvant jo når jeg fikk lov til å drikke. Men tipper at mange ungdommer ville utnyttet denne friheten, og hvis jeg hadde hatt barn så tviler jeg sterkt på om jeg ville gitt dem alkohol. Men jeg ville iallfall vist dem at alkohol kan nytes i små mengder uten at det er skadelig eller skummelt, og at man ikke må drikke seg full for å ha det morsomt.
Ser at du stort sett får svar fra de flinke som kan kontrollere sitt alkoholforbruk og aldri blir overstadig beruset, og da er det antakelig ikke noe problem. Selv inbiler jeg meg også at jeg hører til den kategorien.
Men, den «norske» måten å bruke alkohol på er ofte ikke slik. Alkohol brukes av mange for å komme i stemning, slippe opp hemninger, avreagere og noen har også glede av å bli full (!). For mange er det sikkert bedre å la være å drikke når de er sammen med barn, for ofte tror de selv at de har full kontroll.
Jeg tror at barnas egne alkoholvaner har mer sammenheng med hvilket miljø de vanker i og personlighet, og er kun i liten grad et resultat av hva foreldrene har forsøkt å lære dem. Det er vel nok av eksempler på de som har helt andre alkoholvaner enn sine foreldre.
Eg har også vokst opp i ein heim med lite alkohol, nærmest ikkjeeksisterande i barndommen, men så litt etterkvart som vi vaks til, ei rødvinsflaske til jul. Norsk rødvin, for det var den beste.
Og eg huskar papsen drakk jobbeøl. Den slitne papsen som jobba i åkern me bar overkropp, svett og sliten. Huskar nytelsen da han styrta ei brun ølflaske. Trur aldri eg siden har sett nokken nyte nokke så mykje som han gjorde med den jobbeølen.
Eg lærte av mine foreldre sunne alkoholvaner, litt alkohol er fint. TIl mat, til fest, til kos. Jobbepilsen.
Dette vil eg gjerne lære vidare til mine barn. For visst ikkje eg gjer det, viser dei at det er mulig, kven skal då gjere det?
På ei ølflaskene til Aass står det: «For gode stunder». Eldstemann stava seg gjennom denne setninga då han nett hadde lært å lese. Bestemor og bestefar, barna og meg rundt bordet med heimelaga pizza. » Gode stunder, det er sånn som vi har nå det, ikke sant?» Vi andre var heilt klart enige.
Jeg vil gjerne kommentere en gang til, for jeg ser at mange nevner at de mener det kan være sunt for barna å se at foreldrene drikker litt alkohol i moderate mengder for ikke å gjøre alkohol til noe farlig og spennende. Her tar man vel for gitt at foreldre som ikke drikker foran barna, gjør det i en kontekst hvor de fremstiller alkohol som noe farlig – implisitt kommer forståelsen av at dette er hardbarka avholdsfolk. Jeg kjenner til flere familier som ikke har alkohol i hjemmet, men som i den grad det kommer opp som tema, betoner at de har lyst til leve et liv med alle sanser åpne, ikke føler noe behov for alkohol, liker saft bedre e.l. Alkohol er slik ikke farlig – bare unødvendig – og slik får heller ikke barna et «mystisk» forhold til alkohol.
Det er heller ikke all ungdom som drikker. De fleste gjør det kanskje, men siden jeg ikke drakk i ungdomstiden, la jeg merke til at en rekke andre heller ikke gjorde det – de er bare forsiktige med å si det høyt. Hvis flere voksne er villige til å la det å ikke drikke være normalt, tror jeg også flere barn og ungdom vil tore å være ærlige om at de faktisk ikke har lyst til «å slå seg løs» sammen med klassekameratene sine.
Som alle andre her kan jeg snakke for meg selv. Her er noen tanker jeg har: Da jeg var barn kunne både mamma, pappa og vennene deres drikke til fest. Jeg kan huske at mamma kanskje ble litt «glad» noen ganger, men det var aldri ekkelt eller skummelt for meg. Jeg kan ikke huske at pappa noen gang ble beruset på fest. Men pappa var periodedranker. Med noen måneders eller års mellomrom drakk han seg sanseløs over flere dager og var slem og ekkel mot alle i familien. Derfor syntes jeg det var skummelt hver gang han drakk, selv om det bare var et glass vin i et selskap – og selv om jeg aldri så ham full i slike situasjoner. Jeg kan aldri huske at det at andre voksne enn faren min drikker har vært skummelt. Det kunne være litt flaut om venners foreldre ble fulle og glade og sang, men det skremte meg aldri. Nå er jeg voksen og har vært det i flere år. Fortsatt gjør det meg ingenting om mamma drikker, enten det er et glass konjakk til kaffen eller tre øl og akevitt til julemiddagen. Men jeg får frysninger ved tanken på at faren min skal røre alkohol. Han drikker heldigvis ikke lenger, men tanken skremmer meg fortsatt. Jeg har ikke problemer med egen eller andres alkoholbruk, bare med hans. Jeg vil tro at erfaringer med alkoholikere er en viktig faktor i barns opplevelse av rusbruk. Man kan kanskje tenke på at om det er andre barn til stede, kan deres foreldre eller andre nære voksne ha et alkoholproblem, og derfor kan all rusbruk skremme dem. Jeg tror godt man kan holde hjemmet alkoholfritt, i alle fall til barna er i tenårene. Og som altgodt skriver, barn er lojale og sier det de tror de voksne vil høre, så prat løser ikke alt. Men tenåringer står bedre rustet til å si fra.
Hei, Magne fra VG Nett her. Nå ligger dette innlegget som en av dagens anbefalte på Lesernes VG.
Ja, då er det berre å stålsette seg… 😉
Jeg kan ikke se at et glass vin til maten skader noen.
Har ikke barn selv, men er voksen, og hadde foreldre og annen slekt som alltid har drukket i selskaper. Ingen har vært alkoholikere og har blitt nevneverdig fulle, og har personlig ikke noen negativ erfaring med dette. Om jeg får barn, trur jeg at jeg kjører samme linje.
Leser gjennom kommentarene her og ser at de som har hatt negativ erfaring med foreldre som drikker er de som har hatt foreldre med alkoholikertendenser. Dette vil selvfølgelig påvirke barn i negativ forstand, men et normalt alkoholkonsum mener jeg ikke skader noen. 🙂
Jeg vokste opp i et hjem hvor man drakk alkohol. Til festmiddagen, og i blant en pils til hverdagsmiddagen, en likør til kaffen eller et glass vin om kvelden.
Fordi vi har tyske venner ble foreldrene mine utfordret på forholdet barn/alkohol. Etter å ha sett deres praksis, ble vi etter hvert servert alkohol selv; typ hetvinsglass til festmiddagen. Og vi fikk smake både dette og hint.
Da vennene mine begynte sin ungdommelige «festdrikking» – noen så tidlig som i fjortenårsalderen, syntes jeg ikke det var spesielt imponerende. Ikke spennende heller. De presset ned to pils som smakte «piss», mens jeg som egentlig likte øl – lot være.
Jeg drakk ikke alkohol utenfor hjemmet før jeg var 18, og da forble det i moderate former. Jeg hadde ingen korker i russelua, og tror at jeg først drakk meg småsvimmel ved tjuefem års alder – og det må kalles et hendig uhell.
Statistikken sier det motsatte av min erfaring. Jeg vet den viser at barn som får alkohol hjemme drikker tidligere – og mer. Men det er da også forskjell på å servere. Ingen stakk til meg ei halvflaske når jeg skulle ut, eller lot meg dele en kasse pils med gjengen i «trygge former» i kjellerstua. Jeg tror det er den type servering som setter statistikken.
Jeg ble lært opp til at alkohol var en del av god matkultur, og at det skulle håndteres med respekt. Jeg så mange ulike følger av overforbruk i både distansert familie og vennekrets, og hjemme hos oss ble det snakket åpent om det.
Selv følger jeg en noe mer restrektiv linje enn foreldrene mine hva smaking angår, men det er av respekt for barnas far – og fordi unger er forskjellige. Men jeg støtter likevel mine foreldres linje fullt ut!
Jeg skjønner ikke hvorfor man på død og liv skal drikke sammen med barna så lenge de er små. Da er det ikke vanskelig å vente til de har lagt seg. Når de nærmer seg tenårene er det noe helt annet.
Et normalt forbruk kan også være å ikke drikke alkohol i det hele tatt. Jeg savner det perspektivet i debatter om alkohol.
Å ikke drikke, er fravær av forbruk, og ikke normalt forbruk. Tygg litt på ordet 😉
Det er stor forskjell på forbruk og misbruk.
Dersom et barn kan se at du er ustødig oppfører deg rart, og blir redd, er det misbruk, og bør ikke forekomme.
Vin og alkohol til mat for hygge og smaksopplevelse er en selvfølge blant opplyste mennesker.
Alkohol skal ALDRI være en unnskyldning eller formidlene omstendighet.
Total avhold med besvergelser av typen djevelens verk med religiøse overtoner, vil før skade dine barn enn å gi de et normalt syn på alkohol, før eller siden så vil de sikker bli invitert til et selskap hvor det serveres alkohol og da bør de vite hva det er og hvordan det skal brukes.
Etter at jeg sluttet å drikke alkohol for 25 år siden ble jeg ikke mindre opplyst. Jeg er ofte sosiale sammenhenger der alkohol serveres. Det finnes snart ikke sosiale sammenkomster der man ikke serverer alkohol. Jeg forstår ikke hvorfor jeg nesten alltid blir avkrevd en unnskyldning for ikke å drikke alkohol.
Hjemme hos oss har vi et helt naturlig forhold til alkohol. Mine barn har fra de var 15-16 år til langt opp i 20 årene hatt hjemme alene fester. Det er herlig å vite at disse foregår uten alkohol. Jeg vet jeg har mye mindre bekymringer en de fleste andre tenåringsforeldre. Jeg har også noen fantastiske tenåringsungdommer som er så selvstendige at de tør å si nei til alkohol. De har vært på mange hjemme alenefester der det serveres alkohol, men disse festene kommer de ofte tidlig hjem fra da det ikke er noe hyggelig å vøre sammen med ungdommer som ikke kan begrense seg når det gjelder alkoholinntak.
For mine ungdommer har det vært godt å vite at samme når de skal hjem om fredag eller lørdagskvelden stiller pappa opp. Det samme gjør nå ungdommene for meg.
Så jeg oppfordrer alle andre til å ha et naturlig forhold til alkohol. Nyt totalavholdet og se tilbake på alle helgene man ikke ødelegger dagen derpå og hvor man kan stå inne for alt man gjorde kvelden før.
Det dreier seg ikke bare om hvor mye man drikker, men og som altgodt påpeker, at man er i stand til ha det hyggelig uten at alkohol må være tilstede. Det viktigste er jo at man i hyggelige sammenhenger signaliserer at det er samværet med trivelige mennesker som er hyggeligst.
Alkohol, blir i Europa, og store deler av øvrig verden, definert som sprit, sltså det som er sterkere enn «naturlig gæret» f. eks øl og vin, og det stopper vel på 16 – 17%. Øl og vin er de fleste steder definert som jordbruksprodukter, altså på linje med mat. I Norge har man vel egentlig hatt et noe forkvaklet syn på de siste 100 årene, i alle fall så lenge det har vært billig nok og lett tilgjengelig, etter norske forhold.
Jeg har vært med siden begynnelsen av sekstitallet, oppvokst på landet i vestnorge, har bodd utenlands i flere år, og bor nå på det sentrale østlandet, og har ikke vært med på en debatt om alkohol siden tidlig på 80tallet. Jeg har jobbet med alkohol på flere måter, både som barkeeper, som sosialarbeider for folk med rusproblemer, og som «makt- og resursperson» i en del utøvende sammenhenger rundt bruk og misbruk av alkohol.
Jeg undres bare over en liten ting: Hvorfor må alkohol enten være bra eller dårlig for alle? Må vi ha en avstemning om det, som viser at f.eks 51 prosent syns det ene og 49% synes det andre? Og at svaret er «rett»?
Jeg synes at folk snart må få selvtillit nok til å gjøre det de vil, «være litt gærn i dag og ta et glass vin bare fordi jeg har lyst på det» «være helt sinnsyk og ta en øl på tirsdag formiddag siden det er ferie», selv om barna er med, hvis det passer med alt det andre man skal foreta seg, som f.eks kjøre bil. I puritanismens verden ser regnestykket slik ut: ett glass vin = fyll, eller, en pils med barn som tilskuere=avvikende adferd
Jeg synes at foreldre sammen med barn i alle aldre, bør ta seg en øl eller et glass vin, hvis de vil. Det er ikke noe religiøst eller mystisk ved det, egentlig er det bare noe litt klamt, emment og kvasiformydersk over at noen synes at siden du har barn har du ikke rett til å drikke noe du liker godt. Og er det ikke merkelig at disse rare menneskene faktisk har innflytelse? Det neste er vel at «fotgjengere» skal bestemme hvem som får kjøre bil… Eller at de med sjøsyke skal forby båter… eller at politikere skal bestemme politikken
Jeg synes at nordmenn må i det hele prøve å slappe litt mer av. Vi skal være så fordømt perfekte hele tiden og vi tror at barn er så skjøre at de må skjermes for nesten alt. Min mor er alkoholiker og jeg har sett nok fulle mennesker i løpet av min oppvekst. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det har vært min mors overdrevne bruk av alkohol som har gjort at jeg har dratt med meg angst inn i voksen alder. Jeg er faktisk sikker på at alkohol i moderate mengder der fornuftige voksne stopper og begynner å drikke vann når de føler seg lett brisne,ikke skader barna. Det som skadet meg som barn av alkoholisert mor var at hun endret personlighet, ble dritings,mistet kontrollen over seg selv,ble agressiv,utolmodig og frekk mot min far for eksempel med oss barna til stede. Noe hun absolutt var det motsatte av til daglig. Dessuten var det de psykiske lidelsene som lå bak det at hun drakk seg overstadig, som i hovedsak påvirket oss negativt, tror jeg. Alkoholisme er komplekst og samensatt,en sykdom. Normalt alkoholforbruk har ingenting med denne patologien og gjøre. Barn har det bra så lenge foreldrene har det bra. Da er det opp til hver enkelt å se seg selv i øynene og granske seg selv og sitt alkoholforbruk. Men jeg er selv overbevist om at trygge,fornuftige foreldre som setter barna sine i første rekke godt kan ta seg et glass vin. Så tenker jeg at hvis man føler seg så skyldig og en dårlig forelder hvis man tar seg et glass, så får man la det være. Barn har godt av avslappede,trygge foreldre som styrer med sikre hender.Men barn bør aldri se sine foreldre FULLE. ALDRI!!!!
Jeg har vokst opp med foreldre som drakk nær sagt hver kveld. 2-3 øl eller ett par glass vin mens de satt i sofaen og diskuterte politikk, jobb, nyheter eller gode bøker de hadde lest. Jeg vokste opp tidlig på 70-tallet, på landsbygda på Sørlandet. Det var helt vanlig at foreldre tok med barna på fest, la dem til å sove, og bar dem hjem når festen var over. Det var alltid noen av de voksne som var oppegående og tok ansvar for barna. Jeg husker disse utfluktene med glede. Det var spennende og moro når de voksne hadde fest. Jeg forbinder dette med sang, latter og god stemning. Jeg var aldri redd eller bekymret når de voksne drakk. Ingen av mine foreldre har et alkoholproblem og jeg har selv det jeg vil betegne som et sunt forhold til alkohol. Jeg vil at min sønn på 12 år skal få et realistisk syn på alkohol. Jeg ønsker ikke at han skal arve den generelle holdning på Sørlandet om at alkohol er synd og farlig. Alkohol kan også være en positiv opplevelse.
JA, alkohol i moderate mengder er greit i barns samvær!
Vin/øl til maten eller en pils i solveggen en fin sommerdag – intet galt i det.
Barna finner fort nok ut at et finnes noe som heter alkohol uansett, la dem se at mamma og pappa har et naturlig og avslappet forhold til det.
Men la dem slippe å se mamma og pappa synlig beruset! …det er nemlig ikke noe hyggelig.
Endelig en fornuftig diskusjon med gjennomtenkte kommentarer og innlegg – om et vanskelig tema som har vært diskutert nokså unyansert. Vokste selv opp i et hjem der mine foreldre kun delte en pils til søndagsmiddag – det var «pappabrus» til dem og Solo til ungene. Først da jeg ble voksen opplevde jeg min mor litt ekstra blid etter noen glass vin. Aldri far. Fikk gjennom en venninne oppleve alkoholisme på nært hold, hennes mor gikk alle trinnene fra skapdranker til alkoholiker i full blomst. Det skremte meg, for det var første gangen jeg så baksiden av det ordentlig. Har selv et avslappet forhold til alkohol idag, etter å ha prøvd ut egne grenser litt i ungdomsårene.
Så til dette med barn og alkohol: I voksen alder opplevde jeg at samboeren min utviklet et alkoholproblem, og valgte etter flere år å avslutte forholdet. Vi har en sønn sammen som nå er 12 år. Under samvær hos pappa har han opplevd å se sin far temmelig beruset, uten å si noe til meg før etter flere år. Så vi har snakket mye om alkoholen her i huset, om hvordan det er greit å ta litt for å kose seg, og at å ta for mye bare blir dumt. At noen ikke klarer å stoppe når de tar litt. Og for virkelig å bevise for ham at denne balansegangen går an, nyter jeg av og til et glass vin eller cider i hans nærvær, men ALDRI mer enn ett, og alltid i forbindelse med et måltid. Han sier til meg at han blir livredd hvis pappa tar så mye som en lettøl, mens hos meg er det helt greit, «for du forandrer deg ikke, mamma». Og der er vi ved kjernen, tror jeg. Jeg ønsker ikke at alkohol skal bli den «store stygge ulven» som skal være bare skremmende, for han vil møte alkohol hele livet. Så får det bli opp til ham om han vil prøve selv – akkurat nå har han lovet seg selv avhold, og jeg støtter ham på at det er hans egen beslutning. Ved å gå foran med et godt eksempel på at måtehold er mulig og greit, håper jeg å bidra til å normalisere min sønns forhold til alkohol, men ikke til alkoholisme, som jo er en vond og lei sykdom. Og pappaen har nå forstått at han har tatt for lett på det, og har det siste året klart å styre alkoholbruken til tider da han ikke har sin sønn hos seg, og at tilliten må bygges opp igjen sten på sten. Fremfor alt er gutten veldig glad i sin far, og skuffelsen har vært stor over at pappa tidligere har valgt alkoholen fremfor ham. Uansett er det viktig at man kan være åpen om dette og snakke sammen!
Kjempebra tema, og meget godt reflektert tankegong og praksis, Alt godt!
Personleg vaks eg opp i ein familie der alkoholen ikkje sto på bordet før eg vart tenåring, og då va det stort sett i festlege lag som bursdagar og høgtider alkoholen blei drukke. Det hadde eg ingen problemer med, og er ganske imponert over måtehaldet foreldra mine viste.
Eg opplevde likevel som 3-åring at far min kom delirisk heim og at vi måtte rømme huset. Det var ei ganske skremmande oppleving og eg tenkjer dét kan ha vore grunnen til at foreldra mine bestemde seg for at alkohol i huset ikkje var så lurt så lengje borna var små.
Sjølv har eg også problemer med alkohol og måtehald og har difor bestemt meg for at eg ikkje skal nyte alkohol foran dei framtidige borna mine. Eg vonar eg vert ferdig med festinga til den tid uansett, og så vonar eg at dei alkoholfrie raudvinane smakar meir autentisk i framtida..
Hei, vet ikke om min mening har noe å si i saken her, men jeg er nå i en alder på 17 år, og har vokst opp med foreldre som har vært i festlige lag(bursdager, julebord, fester ol.) siden jeg kan huske, men kan også huske at jeg ble lagt før de dro, og ikke møtte de før dagen etter, hvor det eneste kravet for å få presset litt ekstra ut av de var å leke stille, helst ute. Også det og drikke vin, eller et glass øl i ny og ned, som det blir nevnt «voksnes» brus over her, er også vært normalt. Jeg vil personlig si at foreldrene mine slår dere på alle punkter uansett, men det er nok fordi at de er foreldrene mine.
Mye usaklig, men vil bare oppsummere med at foreldre som behandler alkohol som noe døds farlig, de får som oftest de mest skada barna, som blir plukka opp fra grøfta hver helg!
Uansett om man er totalavholds eller drikker av og til, så tror jeg det kan være lurt å snakke åpent med barna sine om alkohol. For alkohol vil de måtte ta stilling til før eller senere uansett om de ser foreldrene sine drikke eller ikke. Viktig med gode rollemodeller og en balansegang. En bør lære dem at det kan være hyggelig å ta et glass vin av og til hvis de har lyst til det, men også at det går an å være på fest uten å drikke seg full. Det går an å ha det morsomt i sosiale sammenhenger uten at man drikker.
Etter min mening er det stor forskjell på barn som ser foreldrene nyte alkohol med måtehold i ny og ne, og barn som vokser opp med foreldre som er alkoholikere. Og interessant å se at jeg ikke er den eneste som har opplevd at det å få smake alkohol hjemme ikke trenger å være negativt. Det kommer vel an på personlighet, situasjon og mengden man får servert.
Vi mennesker er veldig forskjellige, og noen tåler alkohol, mens andre ikke gjør det. Det som er alvorlig, er at noen blir aggressive når de drikker alkohol. De bør umiddelbart unngå å drikke alkohol. Så til de som kan nyte et glass med både øl og vin, uten at det rammer familielivet. I vår familie har alkohol alltid vært en del av kostholdet. Ikke slik å forstå at vi drikker hver dag, men hvitvin og rødvin er en del av ingredienser som inngår i sauser og marinader. Så hører det selvsagt med et glass vin til maten, eller bare vann, dersom man skal kjøre bil etterpå. Hos oss er ikke alkohol et fy,fy, men jeg føler at alkoholholdige drikker i Norge blir sett på som et forferdelig onde, fremfor hvor stor betydning det har i fremhevelse av nytelsen av et måltid, dersom den benyttes på en riktig måte. Vi snakker om bruk, ikke misbruk.