All posts filed under: Musikk

Hal David (1921-2012)

Published by

Hal David er mykje mindre kjent enn sin musikalske partner, Burt Bacarach. Saman skreiv dei ei lang rekke klassiske pop-perler som står att i historia og aldri vil bli gløymt. Hal David var tekstforfattaren, og skreiv smått geniale tekstar til Burt Bacarach sine særprega og elegante melodilinjer. Ofte kunne tekstane og sangane vere ganske melankolske, ofte var dei mangetydige og rørande. Saman skapte Bacarach og David musikk som ingen andre hadde laga før dei, som ikkje likna på noko anna og som du kjenner igjen med ein gong du høyrer det. Denne er ei av dei beste: Do you know the way to San José, om alle som vil til Hollywood for å bli berømte og vinne verda. Dei fleste blir verken berømte eller verdsvinnarar, dessverre, men endar opp med å jobbe på barar, caféar og bensinstasjonar. Do you know the way to San José? I’ve been away so long. I may go wrong and lose my way. Do you know the way to San José? I’m going back to find some peace of mind …

Jon Lord 1941-2012

Published by

Jon Lord døydde i dag, etter å ha kjempa mot kreft i lang tid. Eigentleg var han ikkje min helt, men bror min sin. Når ein bur i lag slik ein gjer med søsken så smittar musikksmaken over. Deep Purple var bror min sine heltar, og Jon Lord spelte ei viktig rolle på keyboard. Når bror min var i det eksperimentelle hjørnet stilte han dei to ganske lette høyttalarane vi hadde mot kvarandre, spelte Jon Lord sin solo i Child in Time frå In Rock på full guffe. Det ikkje heilt supersoniske anlegget vårt klarte å gi ein illusjon av at musikken sirkulerte i hovudet, og vi var euforiske. Whitesnake, der Jon Lord også var med, vart også flittig spelt heime hos oss, med den same karakteristiske orgelklangen som Jon Lord var så kjend for. Men i tillegg til den lange diskografien med Deep Purple har Jon Lord laga mykje flott musikk for orgel og orkester. Leit deg fram på youtube, så finn du mykje flott musikk av Jon Lord. Om du orkar, kan du …

Noko av det vakraste XXVI

Published by

Lhasa de Sela levde eit kort men intenst liv, det slutta alt for brått då ho døde nyttårsdag 2010 av kreft. Men i dei 37 åra ho levde lagde ho tre plater med aldeles rystande vakker og uttrykksfull musikk. Ho sang på fransk, spansk og engelsk, og farta mellom USA der ho var fødd, Mexico, der faren hennar kom frå, Frankrike og Canada. Denne sangen er kanskje hennar mest kjende, og kanskje har du høyrt den utan å vite at det er Lhasa som syng den.

Come to me

Published by

come to me I’ll take care of you protect you calm, calm down you’re exhausted come lie down you don’t have to explain I understand you know that I adore you you know that I love you so don’t make me say it it would burst the bubble break the charm jump off your building’s on fire i’ll catch you i’ll catch you destroy all that is keeping you down and then I’ll nurse you I’ll nurse you come to me i’ll take care of you you don’t have to explain I understand  

Im wunderschönen monat Mai

Published by

Dietrich Fischer-Dieskau vart fødd 28. mai 1925, i går gjekk han bort, gamal og mett av dagar. Han hadde ei fantastisk karriere som sangar og pedagog. Spesielt dei tyske lieder var hans spesialområde, og her får du ein av dei finaste: Im wunderschönen monat Mai. Opptaket er frå debutsolokonserten hans i Salzburg under festspela i august 1956. Kvil i fred, gullstrupe.

Gratiskonsert i operaen!

Published by

Ei av favorittdamene mine overraska meg i går med ei tekstmelding med invitasjon til å bli med på konsert i Operaen. Operaen har dei to siste åra hatt gratis påskekonsertar, der musikarane i orkesteret og i ensemblet forøvrig bidreg med konsertar for folk som stikk innom. For å halde orden på sysakene delar dei ut gratisbillettar same dag kl. 11, og konserten er  kl. 14. I dag er det altså ein flott konsert  på hovudscenen kl. 14. Programmet er med kun musikk av Mozart, og viss du er i byen er dette noko du definitivt bør prøve å få med deg. Så stikk innom Operaen og be om ein gratis billett, og kos deg med vakker musikk i verdsklasse. Desse bilda er frå konserten i dag, som var på balkongterrassen. Jonas Båtstrand, fiolin og Bendik Båtstrand, klavér: Dimitris Kostopoulos, klavér, og Christian Mortensen, kontrabass:

The quite quiet project

Published by

Lisa Dillan er ein sangar eg har høyrt på mykje oppigjennom. Ho er utdanna jazzsangar, er opprinneleg frå Bodø, og har jobba mykje med improvisasjon og samtidsmusikk i ulike konstellasjonar. Sidan 2009 har ho saman med Asbjørn Lerheim utforska Elvis Presley sitt univers gjennom the quite quiet project. Det har no materialisert seg i ei plate der dei har fått med seg nokre av musikarane som spelte i bandet til Elvis Presley, David Briggs på flygel, Reggie Young  på elektrisk gitar, Norbert Putnam på bass and Paul Leim på trommer. Eit skikkeleg stjernelag, altså. Men den største stjerna er Lisa sjølv. Ho syng Elvis sine sangar så tårene renn, med hjarta utanpå kroppen, og ho får ein forelska tulling som meg til å be til guden eg ikkje trur på om at eg må sleppe å oppleve dramaet i desse tekstane. Plata heiter Love me tender – the quite quiet way. Løp og kjøp! (Og ta med kleenex.) Du kan til og med høyre dei live denne helga, laurdag spelar dei i Jakob kyrkje og søndag …

Ledig i ettermiddag?

Published by

Og du er i Oslo? Då har eg eit forslag til deg. Denne veka, torsdag og fredag, framfører Oslo-filharmonien Mahlers åttande symfoni. Det er eit fantastisk verk, med kor, solistar og heile bøtteballetten. Min tidlegare korkollega Marianne Kielland er alt-solist, og ho har bortimot den vakraste røysta eg veit om. I dag er det open, gratis generalprøve! Møt opp ved hovudinngangen til Konserthuset før klokka fem, og få med deg denne flotte produksjonen. Å vere til stades på ei generalprøve er også gøy fordi du får eit inntrykk av korleis dirigenten, i dette tilfellet Jukka Pekka Saraste, arbeider med kor og med orkester. Det er utruleg spennande å oververe. Så viss du har tid, og er i Oslo, så er dette noko du definitivt bør få med deg. Ha ein fin dag!

Ein heilt alminneleg torsdag

Published by

Ingenting spesielt skulle skje, bortsett frå at forlaget som har utgitt boka mi inviterte til pølsefest. Trettenåringen hadde ingenting å finne på, så han blei ganske enkelt med. Han fekk flaxlodd som han vann på i bursdagsgåve, og då kunne vi samstundes hente ut gevinsten i ein kiosk, det må ein vaksen gjere. To fluger i ein smekk, så og seie. Han var nok skeptisk til å bli med på fest, men samarbeidsvillig som han er vart han med likevel. Ikkje før hadde vi kome innfor døra før vi møtte kjende fjes. Og det aller kjendaste var Odd Nordstoga, som sto i ei krå og prata med nokon. Ei ekte kjendisoppleving, altså. Kvelden var redda. Vi henta drikke, og gjekk for å finne pølsene, som var førsteklasses pølser frå Strøm-Larsen i alle fasongar og variantar med godt tilbehør. I sofakroken der vi sette oss var det plass til ein til, og plutseleg kom musikanten og sette seg der! Dermed fekk trettenåringen slå av ein prat med helten sin som han har lytta til heilt sidan …

The color purple: Celie’s blues

Published by

Denne filmen såg eg då eg hadde budd i Oslo i mindre enn eit år, og den gjorde stort inntrykk på meg. Eg hadde lese boka av Alice Walker, og dette er eit av dei tilfella der filmen gjev boka rettferd. Songen Celie’s blues spelar ei sentral rolle i filmen, den symboliserer ei forsoning, eit opprør og Celie sin veg ut av fangenskapet hos han ho er gift med. Eg veit ikkje om filmen har tolt tida, eg har ikkje sett den på lenge. Men songen har iallfall gjort det.

I don’t want to bore you with it…

Published by

I see us in the park strolling the summer days of imaginings in my head. And words from our hearts told only to the winds felt even without being said. I don’t want to bore you with my trouble But there’s something ’bout your love that makes me weak and knocks me off my feet. There’s something ’bout your love that makes me weak and knocks me off my feet knocks me off my feet. I don’t want to bore you with it oh but I love you I love you I love you. I don’t want to bore you with it oh but I love you I love you I love you more and more. Stevie Wonder

Fagen og gutta

Published by

Ei av dei første platene eg kjøpte av mine eigne pengar var The Nightfly med Donald Fagen. Det tok faktisk ei stund før eg forsto at det var same person som sang på denne plata som sang på platene til eit anna band eg likte; Steely Dan. Med begge banda fekk du sløy og stilig vestkystfunk, og eg digga det. Dette er rytmisk, presis og veldig kompetent komponert og framført musikk, Det gjekk rett til hjarterota på meg. Det finst eit norsk tribute-band til Steely Dan, Stealing Dan heiter dei, sjølvsagt. Er du i Oslo i helga kan du gå på Stopp Pressen i VG-huset seint på kvelden på laurdag, og høyre dette eminente bandet. Flinke er dei, og nokre av dei er til og med sunnmøringar, utan at ein skal bruke det mot dei. Ha ei fin helg!

Har eg fortalt

Published by

at kjæresten min ofte tek meg med på veldig fine konsertar? Denne vekar har det vore unntakstilstand i livet mitt, med retur til Norge, matlaging, lanseringsfest og opprydding, så for å samle meg saman igjen tok han meg med til Sentrum Scene i går, på Oslo Jazzfestival sin konsert med Susanne Sundfør. Ho hadde med seg eit synth-stjernelag, som besto av Ådne Meisfjord (120 Days), Øystein Moen (Jaga Jazzist/Puma), Morten Qvenild (Susanna & The Magical Orchestra/The National Bank) og Christian Wallumrød (Christian Wallumrød Ensemble/Close Erase). Bestillingsverket ”A Night at Salle Pleyel” er komponert for fem Blofeld-synthesizarar, og inspirasjonen til tittelen kom etter ein konsert i den parisiske konsertsalen Salle Pleyel der Sundfør høyrde musikk av Rakhmaninov og Stravinskij. At verket er klassisk inspirert var tydeleg, med ei klar satsinndeling, sterk struktur og nærast bach-liknande fraseringar. Det var lekkert komponert og framført, og ikkje minst var samspelet mellom scenedesign, lysdesign og musikk fascinerande. Til og med ein pikardisk ters fekk ho med på slutten av tredje sats. Enkelte i salen var skuffa over at ho ikkje song, men …

Fin helg!

Published by

Dette blir ei fin helg, for min kjære og eg har allereie vendt nasa sørover for å vere med på deLillos-konserten i Kolbjørnsvik i morgon. Er du i området, så kjøp billettar på Arendal kulturhus eller på ferja Kolbjørn, og kom på konsert på Moringen pub. Vel, puben er ikkje stor nok for deLillos, iallfall ikkje med publikum, men vi riggar scene på brygga, og satsar på at det skin av mot kvelden. DeLillos eller ikkje, ha ei fin helg!

You bring the sun out

Published by

You bring the sun out To warm my life up To make my love grow everyday You bring the stars out To light the night up To make the darkness go away You bring the sun out To warm my life up To make my love grow everyday You bring the stars out To light the night up To make the darkness go away I reach to you You reach to me Not matter where I go I know you’ll always be Never to far Far from my heart I’ll always have you here I always know you’re near You bring the sun out To warm my life up To make my love grow everyday You bring the stars out To light the night up To make the darkness go away  

Prince kjem til byen!

Published by

Han var på Roskilde og i Bergen i fjor, og i år kjem han til Oslo for å spele i Spektrum. Eg får dessverre ikkje dratt dit, eg er i Arendal og står i baren på Moringen pub medan desse karane spelar. Men har du lyst? Startar billettsalet i morgon, seier du? Eg har eit triks. Her er oppskrifta: 1. Gå inn på Facebook 2. Søk opp Atomic Soul og trykk “like”. 3. Gå inn på arrangementer. 4. Finn Prince og følg lenka Her er salkartet:  

Love it, love it

Published by

Denne musikken gjer meg berre tvers igjennom glad. Nyt og dans! The first thing I remember, I was lying in my bed I couldn’t’ve been no more than one or two And I remember there’s a radio, coming from the room next door My mother laughed the way some ladies’ do Well it’s late in the evening, and the music’s seeping through The next thing I remember, I am walking down a street I’m feeling alright I’m with my boys and with my troops, yeah Down along the avenue some guys are shootin’ pool And I heard the sound of acapella groups, yeah Singin’ late in the evening, and all the girls out on the stoops, yeah Then I learned to play some lead guitar, I was underage in this funky bar And I stepped outside to smoke myself a j When I come back to the room, everybody just seemed to move And I turned my amp up loud and I began to play It was late in the evening, and I blew that …

Dame Emma

Published by

Vi var på konsert med Emma Kirkby i går på Caféteatret, og det var ei fantastisk oppleving. Barokkanerne spelar på tidleginstrument, og har ein presisjon og eit foredrag som imponerer. Lutenisten Elizabeth Kenny leier dei gjennom dei første verka i konserten med bravour. Eg har aldri sett nokon dirigere med nasetippen på den måten før, og det fungerte. Dame Emma Kirkby debuterte i 1974, og er heilt uskolert som sangar. Ho byrja i kor, og prøvesong for mange lærarar og skular, som meinte ho hadde for veik stemme til å kunne bli til noko. Ho var med å starte the Taverner Choir, og du ser på måten ho opptrer på scena på at ho først og fremst er ein medmusikant. Ho lyttar aktivt til det dei andre gjer når ho har “partiturfri”, og er verkeleg ein levande del av ensemblet. På repertoaret hennar står hovudsakleg renessanse- og barokkmusikk, og det var også tilfelle i går. Hovudbolken var musikk av John Dowland, ein komponist som ho nærast har spesialisert seg på. I tillegg framførte dei eit …