All posts filed under: Musikk

Sweet love


No er vi fire her i huset. Oh, sweet love. With all my heart I love you baby Stay with me and you will see My arms will hold you, baby Never leave, ’cause I believe I’m in love, sweet love Hear me calling out your name, I feel no shame I’m in love, sweet love Don’t you ever go away, it’ll always be this way Oh, your heart has called me closer to you I will be all that you need Just trust in what we’re feeling Never leave ’cause baby, I believe There’s no stronger love in this world Oh, baby no, you’re my man, I’m your girl I’ll never go, wait and see, can’t be wrong Don’t you know this is where you belong Oh my sweetest dream how lovely baby Stay right here, never fear I will be all that you need Never leave, ’cause baby, I believe

Eg kan nesten ikkje tru det


Emma Kirkby syng i Oslo på tirsdag! Barokkanerne har konsert på Caféteatret, og har med Dame Kirkby som solist. Dette er eit sjeldant høve, så vidt eg veit var ho i Noreg sist i 2005 under kyrkjemusikkfestivalen. Skund deg, billettane vert sikkert fort utselde. http://www.billettluka.no/cafeteatret Turnéen denne gongen ser slik ut: • Søndag 1/5 kl. 1900: Arena scene i Moss • Mandag 2/5 kl. 1930: Hedmarksmuseets aula, Musikkens venner Hamar og omegn • Tirsdag 3/5 kl. 1930: Cafebarokk, Cafeteatret i Oslo • Onsdag 4/5 kl. 2000: Resonans, Gjøvik Emma Kirkby har ein vakker, slank renessanse-/barokksopran, størst inntrykk på meg gjorde ho i ei innspeling av Pergolesis Stabat Mater som eg har skrive om tidlegare her i bloggen. Ho burde vere mykje meir kjent enn ho er, så uttrykksfullt, vakkert og presist som ho syng. Her får du høyre ei innspeling av An evening hymn av Henry Purcell. Now that the sun hath made his flight and bids the world goodnight to the soft bed my body I dispose, but where shall my soul repose ? Dear God, even in …

Säkert


Eg har ikkje så mykje å seie anna enn at det var ein fin konsert, at den var på Blå, at kjæresten min alltid tek meg med på konsertar med band som eg ikkje har høyrt om og som eg blir veldig glad for å høyre. Det var berre det. God helg!

DeLillos i Kolbjørnsvik


Moringen pub i Kolbjørnsvik har ein årleg sommarkonsert som samlar lokale og tilreisande til fest, moro og fin musikk. I fjor var det Stavangerensemblet med Froddy i spissen som spelte. I år får dei om mogeleg endå finare besøk. DeLillos kjem til Moringen! Sett av 23. juli i kalenderen, billettar får du på Billettservice, i Arendal kulturhus eller på Moringen pub. DeLillos høyrde eg første gong live i Frukostkjellaren på Universitetet i Oslo, Suser avgårde var soundtracket til studia mine, saman med Hunting High and Low. Det var fine tider! Ovedia og eg treng nok ikkje å vere cateringcrew i år, dei skal bu på fint hotell i byen, og blir nok ordna for der. Vi får nok stå  i baren i staden.

Lars-Erik Larsson/Hjalmar Gullberg: Förklädd gud


«I gamle dagar» song eg i eit skikkeleg bra kor, om eg skal seie det sjølv. Vi framførte mykje samtidsmusikk, store symfoniske verk og hadde a capella-konsertar med avansert program. Etter ein sesong med krevande, store verk fekk vi utdelt «Förklädd gud» av Lars-Erik Larsson. Vi hadde ikkje meir enn kasta eit blikk på det før vi snøfta overlegent: Husmortersar. Dette var enkelt materiale, eigentleg forsto vi ikkje heilt kvifor vi skulle framføre dette. Kunne ikkje amatørane ta seg av denne typen stoff? Men dirigenten vår var standhaftig, og det sto på orkesterprogrammet, så det var ikkje noko å diskutere. Vi sleit oss uinspirerte gjennom noteheftet. Så kom tida for orkesterprøvene. Vi hadde fått vite at Ernst-Hugo Järegård skulle resitere teksten, men så vart han brått sjuk. Som vikar fekk dei tak i Stina Ekblad. Ho hadde eit barn som var rundt eit år, trur eg, så ho hadde med barnepike som passa barnet medan vi hadde prøver. Midt under ei prøve kom barnepassaren inn med barnet, som gret sine modige tårer. Koret sto klart, …

Mysteries


God knows how I adore life When the wind turns on the shores lies another day I cannot ask for more When the time bell blows my heart And I have scored a better day Well nobody made this war of mine And the moments that I enjoy A place of love and mystery I’ll be there anytime Oh mysteries of love Where war is no more I’ll be there anytime Tekst: Beth Gibbons, Melodi: Paul Douglas Webb

Sjå denne!


–Ein fantastisk dokumentar om Rotschild-arvingen Anna Panonnica Rothschild, som var muse for Thelonious Monk og mange andre New York-artistar. Den ligg ute på NRK sine sider berre fram til i morgon. Vel verd å bruke tid på!

Faking gold


Her er ei kul dame som er heilt ny for meg. (Eg er ikkje den mest oppdaterte på musikkfronten altså, men noko får eg med meg.) Ho er norsk, men jobbar i London under konseptet Mr. Little jeans. Kul musikk!

Ein månad for seint, men likevel


Today I took a walk up the street And picked a flower and climbed the hill Above the lake And secret thoughts were said aloud We watched the faces in the clouds Until the clouds had blown away And were we ever somewhere else You know, it’s hard to say And I never saw blue like that before Across the sky Around the world You’ve given me all you have and more And no one else has ever shown me how To see the world the way I see it now Oh, I, I never saw blue like that I can’t believe a month ago I was alone, I didn’t know you I hadn’t seen or heard you’re name And even now, I’m so amazed It’s like a dream, It’s like a rainbow, it’s like the rain And somethings are the way they are And words just can’t explain Cause I never saw blue like that before Across the sky Around the world You’ve given me all you have and more And no one else …

You bring me joy


You bring me joy When I’m down Oh, so much joy When I lose my way your love comes smiling on me I saw your face And them I knew We would be friends was so afraid but your arms, they’d say `come to me» So I’d say to you  «Can we talk for a while?» You’d say «alright» When you love me,I smile I feel you hands and you feel mine You bring me joy You bring me joy Don’t go too far away If I can’t see your face, I will remember that smile But can this be right  Or should we be friends I get lonely sometimes and I’m mixed up again «Cause you’re the finest thing I’ve seen in all my life You bring me joy My joy, my joy I believe this is gonna be what you want it to be I just love you, I just love you, can`t you see That you’re the best I’ve seen in all my life You bring me joy My joy . . …

25 år!


Tenk at det er 25 år sidan denne videoen kom. Eg føler meg plutseleg veldig gamal. Eg var på plass i Oslo, på universitetet og i det som skulle vise seg å vere verdens finaste vennegjeng. Denne videoen er «the soundtrack of our lives», iallfall andre halvdel av åttitalet. Enjoy.

Arne, kjære Arne


Arne Nordheim tok meg under sine venger tidleg, og han var ein strålande god venn og eit interessant menneske å kjenne og å snakke med. BBC har laga ein kjempefin dokumentar om Arne. Det har dei gjort slik dokumentarar skal lagast, den varer i nitti minutt, er grundig og fengande, og presenterer han som kunstnar og kulturpersonlegdom. Programmet ligg ute til gratis lytting i eitt par dagar til, så stikk innom BBC sine nettsider og få den med deg. Den er vel verd å bruke tid på, spør du meg.