Livet
Comments 14

Ambivalens


Trettenåringen les til RLE-prøve, Religion, livssyn og etikk. Dei har om det nye testamentet, eg tek opp boka og blar i den. Den ser heilt annleis ut enn bøkene vi hadde i dette faget då eg gjekk på grunnskulen.

Eg kjenner at dei motstridande kjenslene veltar opp i meg. På den eine sida er dette kjent stoff, så kjent at hadde det vore på eit kva som helst slags anna fagområde hadde eg opplevd det som nært, og fryda meg over å lese det.

Eg hadde også fryda meg over å snakke med barna mine om det, fortalt dei om sider ved stoffet som skulen kanskje ikkje dekkjer akkurat no, men som kan vere med på å vekke interessa slik mi interesse vart valt. Det er noko av det beste eg veit, dette å formidle eit fagområde til ungane mine. Trettenåringen og eg diskuterer årsakene til depresjonen i USA på 20- og 30-talet, vi diskuterer børsen si rolle i samfunnsøkonomien og korleis marknaden for valuta fungerer. Elleveåringen min og eg snakkar engelsk saman, vi bøyer verb og eg viser han forsåpingsprosessar i oppvaskkummen.

Men når det kjem til det nye testamentet så stoppar det opp for meg. Eg slit med å formidle dette stoffet utan at dei som formidla det til meg står breibeinte framfor meg.

Som bestefaren min, som meinte eg kom til helvete fordi eg ikkje trudde, og som ba for meg og barna mine kvar kveld, fordi dei ikkje var døypte. Som bibel-læraren (ja, faget heitte det då eg gjekk på barneskulen), som ba oss teikne når Abraham ofra Isak. Som pinsevennforstandaren, som talte til oss etter at vi var lokka inn med vaflar og saft, og som ga oss pamflettar med den glade bodskapen om frelsa som vi gjorde best i å opne hjarta våre for.

Eg manglar eit nøytralt språk for å formidle denne delen av mi kulturhistorie. Mytekalenderen er eit av mine favorittprogram på P2, og noko av det eg beundrar Terje Nordby for er nettopp dette nøytrale men presise og medrivande språket som så enkelt og ukomplisert går inn i situasjonen han formidlar, og let meg ta del i og forstå det som skjedde. Eg vert dregen mellom kjensla av at eg vil at barna mine skal kunne dette, dei skal kjenne den kristne kulturtradisjonen trass i det faktum at eg ikkje orkar å gå i kyrkja. Kvar gong eg er der kjenner eg meg invadert, om att og om att, av elles fornuftige menneske.

Når eg kjenner etter trur eg at det er den religiøse overtydinga eg reagerer på. Kristendommen (og andre religionar) som kulturhistorisk uttrykk for ei tid og eit geografisk og sosialt område kan eg forholde meg til. Det eg slit med er å forstå at menneske legg livet sitt i hendene til ein guddom og let det styre vala deira. Slike menneske, med livet sitt i guds hender, har gong på gong fortalt meg korleis eg skal leve, kva eg skal tenke og kva eg skal føle. Desse menneska trampa innover meg og invaderte meg gong på gong. Eg kjenner enno den enorme kjensla av fridom eg kjende då eg forsto at eg kunne velje dette bort.

Men det valet har kosta. Eg krangla med bestefaren min til han var over sytti om alle spørsmål som kristendommen reiste for meg. Eg fekk aldri full uttelling hos norsklæraren på vidaregåande, ho hadde mykje å bemerke både til livsførselen min, språkføringa mi og meiningane mine. «Eg har nok vore litt streng mot deg», sa ho då eg fekk 6 på eksamen artium med ekstern sensor. Eg brukte lang tid på å forstå at dei kjenslene eg hadde når eg høyrde vakker, sakral musikk ikkje hadde noko med religionen å gjere, men berre var rein glede over stor kunst. Lenge mistolka eg det som restar av religiøsitet.

Barna mine får vekse opp med same forhold til kristendommen som eg har til mytekalenderen; velformulerte kulturelle drypp ein gong i blant. Dei slepp å kjenne det som ein invasjon, eit moralsk imperativ som vil styre deira handlingar, tankar og kjensler. Det frydar meg. Så får eg lappe på mi eiga nedtrampa sjel som best eg kan, og halde meg til å snakke om forsåpingsprosessen i oppvaskkummen.

This entry was posted in: Livet

av

Kvinne, bur i Oslo og har feriehus i Billingsfors, lever med mat, musikk, dufter og ein hage, gjer mitt beste for å nyte livet.

14 Comments

  1. Maiblomst says

    Det er ikkje alltid like lett å vere menneske. Tru er noko ein verken kan eller skal tre ned over hovudet på nokon. Sjølv er eg ein av dei som trur, og håpar eg klarer å formidle til borna mine, kor høgt Gud elskar dei. Deretter er det deira eige val. Eg trur dessverre at det er mange som har fått presentert kristendomen, som reglar og krav til oppførsel. Det var sikkert godt meint, men har nok ført til at mange har det som deg. Lykke til med RLE prøven, til datter di! Mine gutar er små ennå, men no kjende eg at eg gledar meg til å vere med dei på reisa gjennom skule og læring:-)

    Likar

  2. Tro i religiøs forstand er noe man har eller ikke. Jeg er vokst opp i en familie med, men endte opp uten. Og jeg tror at det viktigste man kan formidle – det er aksept for andres tro, hva den enn er rettet mot. Og som religiøs, erkjenne at tro vanskelig kan formidles – og især ikke om man forsøker å bruke vitenskapelige argument.

    Likar

  3. Enig med foregående taler!

    Jeg er lykkelig som hedning, men har lest bibelen fra perm til perm flere ganger. (Ei tid hadde jeg det som yndlingssport å slå unge gladkristne i hodet med bibelsitater.)
    Jeg synes det er synd at den oppvoksende slekt som ikke har gjort det mister mye av referansebakgrunnen sin, både i samfunnsliv og litteratur. Likevel har ungene mine – dette var før det nye faget – hatt alternativ livssynsundervisning i skolen. Mest fordi den gamle bilbelhistoria, som jeg altså synes det er nyttig å kjenne, var omtrent fraværende fra lærebøkene, i stedet var de fulle av følerisk tåkeprat.

    Likar

  4. Noe av det jeg synes er mest spennende med kristendom, er å tenke på hvor historiene kan komme fra. Som historien om syndefloden, jeg kan godt forestille meg at det er en historie som har vokst enormt i proporsjoner før den ble nedskrevet. Det kan ha vært en tsunami, for eksempel. Eller historien om exodus, hvor forskere har kommet frem til at alt kan forklares ved vulkanutbrudd ved Pompeii.
    Det som er mest fascinerende, er at selv om man kan forklare alt på en naturlig måte, vil det ikke si at Gud ikke gjorde det. Mange vil si at det er så mange tilfeldigheter at det ikke kan være annet enn en gudsinngripen.
    Det er og artig å lese Bibelen på en litteraturhistorisk måte, se litterære virkemidler som at verden ble skapt på syv dager, eller at noen ekstra velsignede mennesker ble godt over hundre år. Og, for meg som filolog, å se likheter med andre hellige skrifter, se utviklingen av navn og ord. Hvis alle gjorde det, ville det virkelig ikke være noen grunn til krig på religiøst grunnlag.

    Likar

  5. Det som er så synd er jo at de fleste religioner ikke formidler toleranse i noen vesentlig grad. Intoleranse er like mye utbredt blant ikke-troende også, men vi bekjenner ikke til religiøse skrifter som i samme grad forsterker dette usympatiske trekket blant oss mennesker.

    Så på den måten blir religion beklageligvis ofte en katalysator. Sånn som jeg ser det er det ingenting i egenskapen «å tro»/»ikke tro» som skulle tilsi intoleranse, det er først når den blir formulert som «gå ut å gjør alle folkeslag til mine» at det blir problematisk – især når ikke «lovlige midler» er avbegrenset. 😉

    Og til Ragne – jeg respekterer alles rett til å tro at «det ikke kan være tilfeldigheter» – men når mange går inn for å «bevise det» … så skurrer det. Tro og bevis utelukker hverandre. Har man bevis trenger man ikke å tro, for da vet man.

    Og sånn sett er det veldig godt å vite at jeg like lite kan bevise at det ER tilfeldigheter som at noen som tror kan bevise at det IKKE er tilfeldigheter, så langt. Derfra er det bare et spørsmål om å godta at vi alle segler rundt på samme jord og får forsøke å komme overens. 🙂

    Likar

  6. Sigrid says

    Jeg kjenner meg igjen i mye av de tankene du formidler. Jeg vokste opp i et hjem uten noe forhold til religion og ble veldig søkende i ungdomsskolealder. Leste om mange religioner og bestemte meg for å følge kristen konfirmasjonsundervisning for å kunne ta et valg om konfirmasjon eller ikke, ut fra kunnskap og ikke bare tradisjon.
    I forbindelse med konfirmasjonsundervisningen kom jeg i kontakt med såkalt gladkristne, som selvsagt så en lettpåvirkelig fjortenåring som et takknemlig objekt for misjonering. Jeg lot meg «omvende» og gikk på møter en stund – til jeg innså at her var det for mye floskler og tåkeprat til at jeg ville være med. I mellomtiden hadde jeg lest hele bibelen og hadde kommet til den konklusjon at sånne røverhistorier ikke gikk an å ta bokstavelig.
    Nå, 35 år etter, er jeg på nippet til å melde meg ut av statskirken. Mitt innerste vesen sier et stort og rungende NEI til at andre mennesker skal diktere den enkeltes tro og følelser. En kirke tuftet på intoleranse og maktmiskbruk er ikke noe for meg.

    Likar

  7. Utrolig fin post, og som flere har sagt: Modig å skrive om det på dette viset! Jeg er vokst opp med det, jeg også, om enn ikke like mørkemannspreget som deg. Jeg valgte annerledes enn du har gjort. (Og det er et bevisst og informert valg, basert på både kunnskap og erfaring – jeg kunne like gjerne ha valgt bort, og forsøkte å gjøre det en periode, men det funka bare ikke.)

    Jeg skal ikke prøve meg på å si noe om hva jeg syns eller mener du bør gjøre eller ikke. Jeg vil bare rose deg for hvordan du takler det i forhold til barna; klokt og raust vil jeg si. Noe av det vanskeligste med toleranse – uansett hvem man forventer det fra – er å kunne gi noen friheten til å velge bort det man selv står for og helst ser at de er «med på» på et vis. Hvis dine barn føler seg like frie til å velge seg inn i som ut av religion og åndelige sammenhenger, har du gjort noe veldig riktig.

    Likar

  8. Iduns says

    Eg kjenner meg att eg også. Eg kjem frå sørvestlandet (frå ein ikkje-truande familie) og vi hadde kristendom på skulen. Lærarane, spesielt på barneskulen, var gjerne forkynnande. Har tre barn, ingen er døypte, og sjølv melde eg meg ut or statskyrkja då eg var 16. Nå opplever eg at min trettenåring vurderer å døypa seg for å konfirmera seg i kyrkja, Dei to som er eldre, er konfirmerte humanetisk. Vi snakkar mykje saman om tvil og tru, om kyrkja si politiske rolle før og nå. Eg fortel henne jo at eg ikkje vert hoppande glad om ho vel kyrkja, men at eg støtter henne i det ho gjer, og at ho har eit val. Eg kjenner at eg ikkje forstår tru. Sjølv vert eg meir og meir ateistisk etter som åra går. Når folk er så opptekne av respekt for tru skjønar eg visst ikkje det heller. Det viktigaste slik eg ser det er å respektera mennesket ikkje trua deira. Religion som fag tykkjer eg er svært interessant, men eg kjenner det veltar seg i meg når eg møter folk som skal «frelsa» meg. Det er ein reaksjon frå barndommen.

    Likar

  9. Klok og interessant post – og svar 🙂
    Tro som unnskyldning for å slå andre i hodet med egne fordommer har jeg aldri forstått. (selv om jeg sikkert er like blind for noen av mine egne fordommer som de fleste andre..) Tro er et personlig forhold som det er vanskelig å beskrive – og bortimot umulig å overføre til andre. Det der med «gå ut og gjør alle folkeslag» handler om dåpen – det står ikke ett ord om at de skal tvangsdøpes, inndoktrineres, skremmes eller trues – gjør det vel?
    Ærlighet, undring over det vi ikke forstår og respekt for andre er bra ting.
    Jeg er vokst opp i et hjem hvor kristendom ikke var noen hovedsak, selv om det var forventet at vi barn skulle døpes og konfirmeres. Kan ikke si jeg har følt meg presset i noen retning.
    Interessant det du skriver om kirkemusikk. Det er jo også en av mine største kjepphester og gleder i livet. Musikk taler direkte til sjelen – det er vel ikke nødvendig å definere sin glede over den som religiøs eller ei…
    Selv om jeg synes det er bedre å tenke at den er det – enn å tenke på svingninger i øret og kjemikalier i hjernen i denne forbindelse 😉

    Likar

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s