Eg les og les i bloggen til Amelie, og føler så med henne i sorga hennar over å miste eit barn.
Då eg holdt tale for femtenåringen min i konfirmasjonen hennar fortalde eg henne om korleis eg opplevde det å få barn. Det er som om hjarta mitt kom ut av kroppen min, og vart henne. (Og to år seinare vart det også broren hennar.)
Så når ho vandrar rundt i verda er det hjarta mitt som vandrar rundt. Når ho ringer og fortel at ho sit på t-bana på veg heim etter å ha besøkt vennar på andre sida av byen, er det hjarta mitt som sit og bankar sårbart og ubeskytta der på t-bana. Samstundes må eg la hjarta mitt bevege seg fritt rundt, ho må bli stor, ho må lære seg å passe på seg sjølv.
Eg kan ikkje forestille meg korleis det ville vere å miste eit barn. Eg tenker på Amelie, og vonar at ho klarer å hele seg sjølv og familien for dei såra dei får ved dette tapet. Det er mogeleg å overleve eit slikt tap. Det går an å leve vidare, sjølv om det der og då virkar heilt umogeleg. Det går fordi det må gå.
Dette var forferdelig trist å lese, selv om jeg ikke kjenner familien det gjelder. Jeg opplevde det samme for over 16 år siden, så det river litt ekstra i hjertet når jeg leser de vonde og vakre postene til Amelie.
Du skriver så fint om hvordan barna dine er hjertet ditt. Vakkert.. jeg kjenner meg igjen i følelsen! ♥
<3
Lothiane: Eg har lese om ditt tap, eg forstår at det Amelie skriv er vondt å lese.
Agnete: <3 for alltid, kjære.
Nydelig!
Ble rørt…
Klem♥
Pingback: Eit hjarte på vandring « Alt godt