Latest Posts

Nesten-sunn mac «n» cheese

Eg har skrive om mac «n» cheese før, denne amerikanske makaronigratengen som kan varierast i det vide og det breie.

I går lagde eg ein semi-sunn versjon, ved at eg putta brokkoli i gratengen. Gratengen serverte eg som tilbehør til kyllingkarbonader. Dei har eg lært å lage av bror min, og oppskrifta finn du her.

I gratengen kan du putte dei grønsakene du har og likar, berre tilpass koketida til det du vil ha oppi. Eg har brukt cheddar i, men du kan bruke andre smaksrike ostar, som gruyere, jarlsberg eller liknande.

Mac «n» cheese-grateng med brokkoli

3 ss smør

2 ss mjøl

6 dl mjølk

150 g cheddar

Salt, peppar og muskat

400 g brokkoli

200 g makaroni

Strøkavring/griljermjøl

Set omnen på 220 grader. Smelt smøret i ei tjukkbotna gryte, og rør i mjølet. Spe med mjølk og rør godt til sausen er jamn og klumpefri. La den koke opp og putre i 6-8 minutt for å koke bort mjølsmaken. Smak til med salt, peppar og riven muskatnøtt. Rør inn osten til slutt. Etter at osten har kome i skal sausen ikkje koke.

Rens brokkolien, og kutt stilken i terningstore bitar. Del hovudet i små bukettar. Kok brokkolien i salta vatn i tre minutt. Kok makaronien så lenge som det står på pakken.

La brokkoli og makaroni renne av, og vend dei inn i sausen. Hell det heile i ei eldfast form, og dryss på strøkavring. Bak gratengen i 20-25 minutt på 220 grader til den er gyllen og fin.

Førjulstid og førjulskos

Eg driv og planlegg dei tinga eg har lyst å lage og å gjere no i førjulstida, og det blir ei ganske koseleg liste.

No til helga har vi invitert til papirverkstad her hos oss, då blir det julekort, pakkelappar og papirpynt i alle fasongar og variantar. Det er ikkje alt som er heimelaga hos meg, men pakkelappane og julekorta er alltid det.

Eg lagar alltid fruktkaker, dei blir både servert til kaffen i jula og gitt bort i gåve. Dei franske pepparkakene høyrer med, det same gjer dei fine korintplettane, som eg alltid lagar til Ovedia og mannen hennar i julegåve. Dei får også alltid eit glas med whiskyappelsinmarmelade.

I år driv eg og eksperimenterer med nokre fleire oppskrifter, eg skal lage nokre ostekjeks og ein ny type konfekt. Oppskriftene kjem etter kvart som eg har fått eksperimentert ferdig, det må av og til nokre feilslag til før den er akkurat slik den skal vere.

Kva planlegg du å lage, og har du lenke til dine oppskrifter?

Jobbeonsdag

På onsdagane jobbar begge barna mine.

Femtenåringen står på byens flottaste parfymeri, Heaven Scent. Kvar onsdag etter klokka tre og annakvar laurdag finn du henne der.

Trettenåringen har fått jobb med å passe ein kjempefin blandingshund som bur på Grünerløkka med menneska sine. Trettenåringen kjem innom meg på jobb, hentar nøklar til dit han skal, går dit, låser seg inn og hentar hunden ut. Så går han og hunden ein tur på ein halvtimes tid, før hunden blir låst inn att. På bordet ligg det ein femtilapp som takk for innsatsen.

Eg byrja sjølv å jobbe tidleg, og hadde stor glede av det.

Frå eg var tretten år dro eg kvar laurdag til Ulsteinvik med bussen, og eg hadde ein butikk som selde glas, servise og brukskunst som eg elska. Der kunne eg eigentleg tilbringe heile laurdags føremiddag.

Då eg var femten kom ho som eigde butikken bort til meg, og spurte om eg ikkje like gjerne kunne byrje å jobbe der. Dermed hadde eg laurdags- og feriejobb frå då av og fram til eg var ferdig på gymnaset.

Det gjorde at eg stort sett alltid hadde dei pengane eg trengte, og var sjølvhjelpen med det meste. Slik har vi det her i huset no og. Med sparing, planlegging og jobbing kan dei fleste draumar realiserast. Fint!

Smalhans i julegåve – signert!

Eg jobbar med å få Samlaget med på å få til ein julesigneringsrunde i bloggen. Var ikkje det ein god idé?

Det gjer at alle dokke blogglesarane mine kan få så mange signerte eksemplar av Smalhans som dokke har lyst på! Vi gjer det på same måte som før: Send mail til e.nome@samlaget.no, og fortel kor mange bøker du vil ha, og om eg skal skrive til ein bestemt person inni.

Så stikk eg ein tur nedom Samlaget, og skriv inni alle bøkene, og så vert dei sendt utover det ganske land. Skund deg, Samlaget vil ha inn alle julebestillingar innan 3. desember, så det er definitivt siste frist. Prisen er framleis 299 per bok, og eg trur ganske sikkert at forlaget byr på portoen denne gongen og.

Så hiv deg rundt og send ein mail viss du planlegg å gi bort Smalhans i julegåve!

Julebordsesong og blodmangel

Sjølv om det meldte seg mange nye blodgjevarar i etterkant av Utøya-tragedien så treng blodbankane rundt om i landet alltid nye som vil bidra til å bygge opp lagera av blod og andre blodprodukt.

No er vi på veg inn i julebordssesongen, jobben min hadde faktisk julebord medan eg var på signeringstur til Sunnmøre. Der vonar eg det gjekk pent og pynteleg for seg, men det er ikkje på alle julebord det gjer det. Og når folk skal heim skjer det mykje knuffing og slossing i taxikøar og andre stader rundt om.

Det gjer at blodbankane går inn i ei periode no der dei tærer på lagera sine. Eg skal gje blod i dag, og dersom du ikkje allereie er blodgjevar oppmodar eg deg til å sjekke om du kan gje blod, og registrere deg som blodgjevar. Det er ein meiningsfylt og nyttig ting å gjere for samfunnet og for beredskapen i landet vårt. Du kan til dømes registrere deg på www.giblod.no. Gi blod!

Eit siste forsøk

Som eg tidlegare har nemnt så har eg to forslag til spiselege julegåver med i utfordringa inne hos Matbloggsentralen.

Det ser unekteleg ut til at det er juletrøflane mine som gjer det best, og det er høgst fortent. Dei er kjempegode, og enkle å lage.

Dersom du syns det ville vere fint om eg vann så veit du kva du må gjere, gå inn hit og stem på meg. 🙂 I mellomtida stikk eg ein tur til Hovdebygda, og snakkar med lesarar og andre interesserte på Ivar Aasen-tunet. Vel møtt, viss du er i området!

Og så over til noko heilt anna:

Kva med eit grunnkurs i dansk banning?

Dersom du er av desse som kryssar Ja på spørsmålet om du er klar for vinteren på Facebook, så husk på at akkurat det der med snø og vinter vekker sterke kjensler. Sjå berre her:

Stem på meg, kjære lesarar!

Matbloggsentralen har ein konkurranse på gang. Den handlar om spiselege julegåver, og eg deltek med min plommechutney og dei tradisjonsrike juletrøflane.

Viss du syns dette er gode forslag til spiselege julegåver, så gå inn på Matbloggsentralen, og stem på bidrag  nummer 49 og 51. På førehand tusen takk! <3

Smalhans på tur!

No reiser eg på Smalhans-tur til vestlandet, og gler meg til å møte blogglesarar og potensielle nye lesarar.

Du treff meg i Fosnavåg i ettermiddag, frå 15:30 signerer eg bøker og lagar fingermat på Vestvang bokhandel i Fosnavåg sentrum.

I morgon skal eg vere på Sandemessa på Larsnes, der treff du meg på eit skulekjøkken der eg skal lage mat og snakke om alt som har med Smalhans å gjere. Det vert sjølvsagt smaksprøver der og.

Søndag skal eg til Ivar Aasen-tunet i Hovdebygda. Der skal eg lage Smalhans-mat saman med Milan, som bestyrer kjøkkenet der. Dette skal serverast til besøkande frå klokka to, og klokka fire vert det ein ny runde med Smalhans-prat og litt fingermat i auditoriet.

Er du i nærleiken, vil eg veldig gjerne møte deg! Kom, smak og slå av ein prat. Som du veit, noko av det beste eg veit er å møte blogglesarane. Vel møtt!

Krydra plommechutney

Då eg skreiv om moderne vilt her for ei stund sidan  foreslo eg at du skulle servere gryta med ein god plommechutney til.

I går såg eg korger med plommer i butikken, så kvifor ikkje lage ein deilig plommechutney no på førvinteren? Denne chutneyen kan du til dømes gi bort i julegåve. Den bør stå i fire veker før du byrjar å bruke den, så det passar heilt perfekt å lage chutney no i november.

Chutney varierer med kor søte dei er og kor krydra dei er. Denne er ganske syrleg og ganske krydra, og passar best til kraftige kjøtrettar. Den er mellom anna perfekt til juleribba. Legg ei skive kald ribbe i ei lefse, og smør på eit lag syrleg plommechutney før du rullar den saman og kosar deg med den. Mmmm!

Som vegetartilbehør kan du bruke chutneyen til ei god linsegryte, til dømes Dal bath. Har du ikkje konjakk i huset, så vert chutneyen god sjølv om du droppar den. Slik gjorde eg det:

Plommechutney

1.5 kg modne plommer

1/2 kg ferdig rensa eple, i bitar

2 fedd kvitløk

450g løk, finhakka

200g sultanarosiner, store, lyse

2 stjerneanis

4 kardemommekapslar

200 -400 g sukker

4 dl kvitvinseddik

salt og peppar

1 dl konjakk

Del plommene, og fjern steinane. Ha plommer, eplebitar, kvitløk, løk, sukker og rosiner samt krydderet og 3 dl av eddiken i ei gryte. La det koke i ein halvtime. Ha i konjakk og resten av eddiken, og la det koke ein halvtime til. Smak til om du syns chutneyen er passe salt, sur og søt. Juster med sukker, salt eller eddik til du syns smaken er passe.

Fyll på reine, nykokte glas, sett på lok og avkjøl.

Dei siste for i år?

I går var eg ein tur i skogen, og jammen fann eg ikkje botnen i korga mi dekt med traktkantarellar.

Det var nok til ein god porsjon med risotto, og i tillegg tørka eg eit brett i steikeovnen.

Når eg tørkar traktkantarellar så køyrer eg dei ofte i matmølla og lagar soppmjøl.

Det fell i smak hos barna mine, som ikkje har noko imot smaken av sopp, men dei vert kvalme av konsistensen.

For å lage soppmjøl må altså traktkantarellane tørkast først. Då legg eg rensa traktkantarellar på eit bakepapir på steikebrettet. Så set eg brettet i omnen på 40 grader med varmluft på. I omnsdøra set eg ei sleiv, slik at fukta slepp ut av omnen.  Slik får det stå over natta, og dagen etter har eg knusktørre traktkantarellar. Dei har minska betrakteleg i storleik, men er fulle av deilig smak.

Du kan oppbevare soppane heile og tørka, men eg brukar alltid å køyre ein del av porsjonen i matmølla til det er fint som mjøl. Eg gir bort glas med soppmjøl til jul og i vertinnegaver, det brukar å falle i smak. Ei skei med soppmjøl i gryta løftar smaken, og samstundes slepp barna mine å pille soppen ut. Eg surrar soppmjølet i smør, eg innbiller meg at det får fram smaken endå betre.

Vi har blitt vennar

Jepp, eg har klart det. Eg har blitt vennar med min Kenwood BM 250.

Eg har tidlegare fortalt om mine frustrasjonar med denne innretninga. Dette vidunderet som skulle produsere lekre, luftige brød forsynte oss med ting som aller mest var egna til slagvåpen. Harde knartar kom ut av brødbakemaskinen.

Kva eg har gjort annleis veit eg ikkje, men no fungerer det altså. Desse brøda blir ikkje så kjempegrove, men grove nok for oss. Eg har to høge boksar i bakeskuffa eg har laga meg. I den eine har av vanleg kveitemjøl, i den andre blandar eg grov sammalt kveite og ferdigblanda grovbakstmjøl.

I skuffen har eg også ein boks med tørrgjær, eit glas med maltekstrakt og ein boks med blanda frø. Eg brukar 1/3 linfrø, 1/3 solsikkefrø og 1/3 rista sesamfrø. Å ha dette ferdig i boksar gjer det enkelt og fort gjort å sette på ei brødbaking. Det er ikkje nødvendig, men eg syns det går greiare med alt klart.

Brøda smakar knallgodt, om eg skal seie det sjølv. Eg sendte med femtenåringen ein skalk med smør og skinke på då ho gjekk ut døra i dag tidleg, og då ho kom heim spurte ho kva det var ho hadde fått, det smakte så utruleg godt. Slikt varmar eit morsbrødbakarhjarte. Slik gjer eg det:

Grovbrød i brødbakemaskin

4,5 dl kaldt vatn

5 dl kveitemjøl

5 dl grovt mjøl

1 ts gjær

1 ts salt

3 ss frøblanding

1 ss maltekstrakt

Hell det kalde vatnet først i bakebeholdaren. Slå på det fine og det grove mjølet. Lag ei grop i mjølet, og ha i gjær, salt, frø og maltekstrakt. Eg brukar fulltidsprogram for grovbrød og mørk skorpe. Eg har ikkje fått det til å fungere med hurtigprogram. Det kan vere fordi eg har ein gamal maskin, ein nyare modell ville kanskje vere meir samarbeidsvillig.

Eg følgjer Solveig sitt tips, og bakar etter middagstid. Då får ein kolna, matpakkeklare brød om morgonen, som framleis har deilig fersk smak, men som er lette å skjere i. Heilt nybakte brød er for fuktige inni, brødkrumma kleimer seg til kniven. Og eg syns ikkje min maskin klarer å få nok fukt ut av seg, brødet vert «soggy» når det vert liggande nokre timar i maskinen. Brødet har betre av å ligge på ei rist med handkle over seg over natta.

På denne måten får vi gode og godt heva brød kvar gong. Juhu! \o/

Berre maten…

Dette er altså berre det som handla om mat i koffertane våre. Der var fire flasker vin til, dei kom ikkje med på bordet. Men her ser du altså deilig italiensk mat som skal bli vinterkos, julegåver, vennegåver og bestikkelsar. Litt fiffige kjøkkenutstyrsgreier er det og der.

(Beklagar det elendige bildet, iphone. Batteriet til kameraet mitt er daudt, og ladaren har ingen sett. Uff, uff.)

Den finaste tida på dagen

Ein by som Roma skiftar ansikt alt etter kva tid på dagen det er.

På morgonen er det hektisk, butikkane får levert varer, folk hastar til arbeid og bussane tutar. Utover dagen vert det berre meir hektisk, alle turistane kjem ut med karta sine og kamera, og virrar rundt, stoppar opp på dei smale fortaua og lagar kaos.

Men utover ettermiddagen roar det seg. Folk dreg frå jobb, set seg ned på ein kafé eller tek den fullstappa bana heim. Viss du då går opp på ei høgde kan du sjå at sola dalar, og byen får ein gyllen lød. Roma er eigentleg ein ganske lys by, mange bygningar er i lyse fargetonar. Sett ovanfrå beheld byen fargen sin, frå solnedgangen til det mørknar og den byrjar  å tenne sine eigne lys. Etter kvart ser du at byen har sitt eige lys, som tek over for sola.

På høgda Gianicolo, som du går opp til frå Trastevere, kan du stå og sjå dette vakre lysspelet. Gå opp Via Garibaldi, og finn den store utsiktsterrassa på toppen. Den går over to sider, den fortset på vestsida. Går du over dit har du utsikt over den botaniske hagen og Peterskyrkja frå baksida. Der finn du også ein liten bar, der du kan sette deg ned og nyte det heile.

Er du nede i byen når sola går ned får du oppleve svalene sin dans over sentrum. Den perfekte utsiktsplassen er til dømes Piazza di Campidoglio. Svalene samlar seg i store flokkar, og flyg fram og tilbake over sentrum som skyer av svart. Eg har aldri sett så mange svaler som eg har sett i Roma.

Til slutt, når sola går ned og det vert mørkt, samlar dei seg i trea langs Tiberen, der dei sit og kjatrar og pratar om dagen som har gått. Av og til tek dei seg ein tur ut i lufta, før dei igjen finn sin perfekte plass der oppe i pinjetrea.

Italiensk fastfood

Vi trengte ein kjapp middag. Ein lang dag med besøk i vatikanet, Peterskyrkja og eit kjøpesenter som eigentleg var skuffande (men ein finn jo alltids noko) var nesten omme.

Eg fekk med meg panchetta, som har blitt ein basisingrediens i kostholdet oss her nede. Så gjekk eg innom egyptaren som driv grønsaksutsal på nedsida av nabogata vår. Han har to kasser i butikken som er veldig smarte. Den eine er full av ferdig rensa og oppkutta salat, den andre er full av suppegrønsaker. Eg tok med meg ein pose av dei i tillegg til ein pakke gnocchini frå Sardinia og ei flaske passata.

Kva var det i blandinga? Ja, heilt sikker kan eg ikkje vere. Men det eg klarte å identifisere var gulrot, selleri, bladpersille, blomkål, romanescokål (den grøne som liknar på blomkål, men som har spisse bukettar), grønnkål, raude og kvitstripete ferske bønner og litt raudkål.

Vil du lage denne suppa så hakkar du det du har og det du finn i butikken, slik at du får ei passe fin blanding med variert tekstur og smak. Eg hadde gløymt å kjøpe kvitløk, men har du så putt i eitt par fedd.

Vel heime kutta eg opp panchetta og ein løk, og freste det i olje. Så slo eg på vin og vatn, litt passata og så putta eg oppi grønsakene. Når dette hadde kokt eit kvarter hadde eg i pastaskjella, og lot det heile koke ti minutt til. Vips, hadde vi ei fantastisk god suppe til middag. Eg trur det vart ein slags minestrone. Dei fleste typer pasta kan brukast, har du spagetti eller liknande kan du dele den i bitar. Her har du ei litt meir nøyaktig oppskrift:

Klassisk italiensk minestrone

150 g panchetta/bacon

Ein løk

1/2 l vatn

1 dl kvitvin

1/2 liter passata eller 1 boks hermetiske tomatar

1 liter blanda grønsaker, sjå over

Det du måtte ha av pasta

Salt, sukker og peppar

Fjern svora på baconet, og kutt det i bitar. Surr det i olje til det blir lysebrunt. Rens og hakk løken, og la denen surre med  til den er blank. Slå på vatn og kvitvin og la det fosskoke eitt par minutt. Ha i passata og la det koke opp. Ha i resten av grønsakene og la det koke i 15 minutt.

Ha i pasta, og la det koke snautt den tida som det står på pakken at pastaen skal koke. Server med godt brød og resten av vinen. Vinen kan droppast, viss du ikkje har. Eg tok skiver av to dagar gamalt brød, og steikte dei lett i olivenolje. Ein slags bruschetta naturale, altså.

Vaktene i det sikstinske kapell…

…var ikkje så glade for at eg klarte å knipse dette. Eg burde brukt større blendaropning, men vart litt stressa. Det er vakter over alt der! Og fullstendig fotoforbod. Akkurat som hos Chanel. Hehe…

 

Ein lang og fin dag

Her er to firfisler som vi vart kjent med i dag:

Byens beste isbar (ifølge folk som har testa mange) og fire fargerike damer som vi ikkje vart kjent med.

Solnedgang over Roma-ruinar

Tiberen er elva som renn gjennom Roma, og dette er Ponte Fabricio, brua som bitt Tiberøya til nordaustsida av Roma. Fint, ikkje sant?

Iste corretto og tjekkisk øl:

Ei dameveske laga av ølboksringar. Utruleg! (Og ein pen mann ved sida av, men han eg har attmed meg er så flott at denne italienaren gjorde ikkje særleg inntrykk.)

Kjekt å høyre!

Sparebloggen har skrive ei bokmelding om boka mi. Det var ei hyggeleg tilbakemelding å få! 🙂

Pasta alla Fabricio

Vi har fått ein ny venn. Han heiter Fabricio, og er den einaste i kjøttdisken i vår vesle lokale supermarknad som kan nokre få ord engelsk. Eg blir stadig like overraska og glad over kor lite som skal til for at ein skal klare å ha ein meiningsfull dialog med italienarar.

I dag dro vi inn til Colosseum, og vart overraska av eit heidundrande regnver. Menn som selde paraplyar gjorde gode pengar, og vi prøvde så godt vi kunne å la dei medbrakte tynne sykkeljakkene våre halde regnet ute. Det var fåfengt.

Colosseum er fint, men kaotisk lagt opp, trass i at det er ein pengemaskin. Informasjonen er ustrukturert og dårleg. Vi leigde audioguidar, men vi fann aldri heilt ut når vi skulle trykke på kva knappar og kva som var nord, sør, aust og vest. Etter at vi hadde betalt for audioguidane fekk vi vite at vi måtte leige nye for Forum Romanum og Palatinerhøgda, trass i at all informasjonen låg inne i dei vi opprinneleg leigde. Slikt provoserer ein sunnmøring, og spesielt to.

Men før vi visste ordet av det var palatinerhøgda stengt, den stenger kl. 15:30 no i vinterhalvåret. Så vi sette oss på bussen heim, og bestemte oss for å ha ein heimekveld med middag laga av lokale råvarer og sofakos. Difor hamna vi hos Fabricio. Planen var pasta carbonara, og vi byrja med å velge ost. Han anbefalte oss ein heilt fantastisk pecorino (ja, vi tek med eit stykke heim, Hilde!) til carbonaraen. I tillegg hadde han eit nydeleg stykke panchetta som vi fekk skore i skiver og svora fjerna på.

Eg spurte etter fløte, men då vart Fabricio noko snurt. Han meinte (og det har han jo rett i) at den opprinnelege, originale carbonaraen skal lagast utan fløte. Eg ga meg ikkje, og med samanbitne tenner selde han meg ein pakke fløte, mot at eg dyrt og hellig lova å bruke det til tortellini, ikkje til carbonara. Men han blidna då vi spurte om vin, og han fekk tilrå sin favorittvin, ein chianti frå Barone Ricasoli.

I tillegg til det alt overvegande hyggelege møtet med Fabricio fann vi også den lokale grønsaksbutikken. Den var førsteklasses, med fine varer og stort utval. Vi plukka med oss masse salat, eit stort knippe plommetomatar på kvist, ein slik flat, fin løk, sitronar, plommer og ein diger paprika. Kva vi betalte? €2,50! Under tjue kroner, altså. EU har sin sjarm av og til.

Så tusla vi innom vår lokale pastabakar, som selde oss fersk tagliatelle, også det til nesten ingen pengar. Med eit brød frå bakaren på hjørnet var lykka gjort. Middagen var ferdig på null tid, og eg høyrde Fabricio si stemme over skuldra og droppa å ha fløte i carbonaraen. Å, det vart så godt! Då vi gjekk frå Fabricio visste vi ikkje at vi kunne bruke måltidet til å feire at Silvio Berlusconi ser ut til å ha slept si klamme hand om Italia, men det kunne vi altså. Slik gjorde eg det:

Pasta carbonara alla Fabricio

250 g fersk pasta

150 g panchetta eller bacon, helst tørrsalta

2 egg

100 g riven pecorino

Set pastavatnet på kok. Bruk ei høg gryte og ikkje fyll den meir enn 1/3 opp. Fersk pasta kokar lett over. Del panchettaen i små bitar, og steik dei på tørr pannne.

Ha litt salt i kokevatnet, eg brukte ca. 2 ts. Ha i pastaen, og la den koke til den er ferdig, vår var av den fyldige typen, og trengte nærare 6 minutt i gryta.

Knekk egga i serveringsbollen, og rør dei saman med mesteparten av osten. La feittet renne av panchettaen, og ha kjøtbitane i eggemassen medan du rører. La pastaen renne av, og ha den i bollen. Vend godt rundt, dryss på pecorino og server med salat, godt brød og  salt og peppar på bordet. Og ein god chianti, om du har.

Dagens sms-dialog

Ukjent nr: Jeg ser på deg nå. Kommer du ut for en gangs skyld? Jeg har sett på det i en uke uten respons…

Meg: Feil nummer?

Ukjent nummer: Så at du svarte, så nei…

Meg: Hæ? Kven trur du at eg er?

Ukjent nummer: Jeg vet godt hvem du er, Sven…

Meg: Eg er ei dame på 45 som ikkje heiter Sven, du har fått feil nummer.

Ukjent nummer: Blablabla… Jeg driter i alder og kjønn…

Roma sett ovanfrå

Når ein er i ein ny by er det alltid fint å kome seg opp i høgda. Roma er forsåvidt ikkje heilt ny for meg, men sist eg var her var i 1988. Dermed er eg ikkje heilt oppdatert som guide.

Vi tok banen til Barberini, derfrå er det ikkje så langt å gå til Fontana di Trevi, ein av «må»-plassane i Roma. Denne fantastiske veggen som Bernini utforma i marmor er alltid like imponerande å sjå, og sjølv om vi var der på ein mandag i november rundt lunchtider så var der stuvande fullt av folk. Men fontena er like imponerande som den gongen Anita Ekberg bada i den, trass i masse folk.

Frå Fontana di Trevi er det ikkje så langt å gå til Spansketrappene, eit anna vanleg turistmål. På vegen dit byrja det å regne. Vi hamna på ein restaurant, men etter å ha sett menyen og prisane gjorde vi det som eg måtte bli 45 for å våge; vi reiste oss og gjekk.

Vi gjekk ikkje lenger enn rundt hjørnet, men inn i ei sidegate fann vi eit av desse hola i veggen som Roma er så kjent for. Vinrankar av plast i taket og raudvin på store tønner med tappekran til tross, maten var fantastisk. Vi fekk fire sortar bruschetta, ein nydeleg pizza med salsiccia og artisjokkar og til slutt ein sjokolademousse til meg som vi til slutt måtte dele. Eigentleg delte vi vel alt vi fekk oss imellom.

Spansketrappene er fine, dei, men livsfarlege for tyske pensjonistar på gummisålar på veg ned på regnvåte trinn. Vi gjekk dei til topps, og så tok vi til venstre inn i parken til Villa Medici.

Der lånte vi fine tomannssyklar med ein fiffig liten motor, og på den tok vi oss gjennom heile Medici-parken og over i Borghese-parken som ligg lenger nord. To timar brukte vi på å sjå det heile, det hadde  teke lenger tid til fots.

Desse parkane er nydelege, med vakre pinjetre, flotte gamle bygningar, ein dyrehage og velholdte hagar. Ein tur på dette platået gir også eit flott overblikk over Roma.

I skrivande stund er det kveld, vi er på veg ut for å spise middag slik romerane gjer det – i nitida. When in Rome, do as the Romans, ikkje sant?

The color purple: Celie’s blues

Denne filmen såg eg då eg hadde budd i Oslo i mindre enn eit år, og den gjorde stort inntrykk på meg. Eg hadde lese boka av Alice Walker, og dette er eit av dei tilfella der filmen gjev boka rettferd. Songen Celie’s blues spelar ei sentral rolle i filmen, den symboliserer ei forsoning, eit opprør og Celie sin veg ut av fangenskapet hos han ho er gift med.

Eg veit ikkje om filmen har tolt tida, eg har ikkje sett den på lenge. Men songen har iallfall gjort det.

Kjærleiken brenn

-fast på ett bra sätt, som svenskane seier. I går spiste vi brennande kjærleik til middag, det er alltid godt. Ein god, heimelaga potetmos med ei grønsaksrøre med skinke på er min brennande kjærleik.

Denne røra bar preg av at ting i kjøleskapet måtte spisast opp. Når du les dette sit vi nemleg på flyet til Roma, og skal vere der  ei veke på vaksenferie. Macen er med, så eg kjem til å kome med stemningsrapportar frå den evige staden. Men først, slik lagde eg brennande kjærleik:

Brennande kjærleik

2 raude løkar

2 gulrøtter

Ein paprika

150 g skinke i strimlar

Smør/olje til steiking

Ein kvist timian

1/2 dl vatn

Salt og peppar

Tyttebær, rørte eller «single»

Skrell grønsakene og kutt dei i bitar. Varm opp ei steikepanne, og fres løken blank. Slå på vatnet. Ha i gulrotbitane, og la dei surre i nokre minutt til dei er møre. Ha i paprikabitane, og dryss over timian. Ha i skinka, og fres det heile til skinka og paprikaen er gjennomvarm. Smak til med salt og peppar.

Potetmos

4 store poteter

4 ss lettrømme

2 ss smør

Salt og peppar

Kok potetene møre. Mos potetene, eg brukar ei potetpresse, som ser ut som ei gigantisk kvitløkspresse, men ein stappar gjer same nytta. Rør inn smør, rømme og litt salt. Hald det varmt på plata, og smak eventuelt til med meir salt og peppar.

Legg opp potetmos på ein tallerken, og fordel grønsaksrøra over. Dryss over tyttebær, eller server med tyttebærsyltetøy.

Er du ein syltar?

Som du sikkert har fått med deg held eg på å lage ei sylte- og saftebok.

Eg driv og jobbar med fagstoffet i denne boka, og kjenner at eg kjem til kort. Det er ikkje det at eg ikkje har sylta nok i mitt liv, men eg kjenner at eg treng litt tankar og innspel frå andre erfarne syltarar.

Det finst mange sylteprodukt, syltepulver, frysepulver, fruktpektin, atamon, sitronsyre, askorbinsyre, tvekullsurt natron og juneimit.

Eg har vore litt sløv, berre kjøpt det som eg først fann i butikken, og laga i veg. Eg har ikkje samanlikna dei ulike sylteprodukta for å finne ut kva som er best og kva som fungerer dårleg.

Det kan hende at nokre produkt gir bismak, det kan hende at det eine gir fastare syltetøy enn det andre og så vidare. Slikt har eg vore sløv med å notere meg.

Difor lurer eg på om du har innspel til kva tips eg bør ta med i boka mi om dette. Bør ein fryse eller sylte? Kan ein lage syltetøy med pektin? Korleis gjer du det for å få det beste resultatet?

Kjære erfarne syltar, eg blir kjempeglad om du kan tenke deg å dele erfaringane du har gjort deg i kommentarfeltet, slik at safte- og sylteboka vert ei betre bok. 🙂

Lakseterte

Eg hadde masse fine damer med nokre medfølgande fine menn på selskap for nokre veker sidan.

Då serverte eg ei lakseterte, og no har eg blitt utfordra til å hoste opp ei oppskrift. Det er ikkje så lett når ein ikkje tok notatar medan ein heldt på, men eg skal prøve. Lakseterta vart iallfall veldig god, og den holdt seg i fire dagar i kjøleskapet, då var den spist opp.

Dette er ein fin rett å servere på eit koldtbord eller ein buffé. Skal du ha skalldyrbord, men er uroleg for at ikkje alle vil ha skalldyr, kan denne terta passe godt som alternativ. Eg serverte den med rømme smakt til med litt urtesalt, men det er eigentleg unødvendig. Viss du vil kan du også vende inn lakserogn eller løyrom, eller du kan pynte den med det.

Lakseterte

200 g knekkebrød, grov type

75 g smør

400 g kremost, naturell

400 g røykelaks

3 dl lettrømme

8 plater gelatin

Ein bunt dill

Ein bunt grasløk

Ein liten, gul løk

To eggekviter

Salt og peppar

Knus knekkebrødet i ei matmølle. Smelt smøret, og rør inn i knekkebrødsmulane. Ta plata av ei rund springform på ca. 24 cm, og set ringen på det fatet du vil servere kaka på. Fyll i knekkebrødblandinga, og dytt den godt ut i kantane. Set det heile kaldt.

Ta unna ca. 100 g laks til pynting. Køyr resten av laksen i matmølla til den er smula opp, men ikkje heilt graut. Rør saman kremost og rømme, og tilsett laksen, finhakka løk og hakka dill. Smak til om det trengst salt og peppar.

Bløyt gelatinen i litt kaldt vatn til den vert mjuk. Smelt den i litt av bløytevatnet på låg varme. Bland den inn i ostemassen. Pisk eggekvitene stive, og vend dei forsiktig inn i ostemassen. Hell ostemassen oppå knekkebrødbotnen, og la det stivne over natta.

Skjer med ein kvass kniv langs kanten på forma, opn den og løft den av. Pynt kaka med tynne skiver røykt laks og hakka grasløk.